Indonesiske samfunn nær palmeoljeplantasjer blir både positivt og negativt påvirket når plantasjene sertifiseres, viser forskning ledet av Durell Institute of Conservation and Ecology ved University of Kent. Studien er i dag publisert i Nature Sustainibility.

– Dette er den mest omfattende og detaljerte undersøkelsen av effektene av palmeolje og palmeoljesertifisering i Indonesia, sier NINA-forsker Elizabeth Law, som er en av medforfatterne.

Studien har utforsket hvilke sosioøkonomiske og sosioøkologiske effekter palmeoljedyrking og -sertifisering har for samfunn på landsbygda, basert på en kontrafaktuell analyse av offentlige fattigdomsdata fra landsbyer i Indonesia. Kontrafaktuell analyse er en metode når det ikke er mulig å gjøre eksperimenter.

Plantasjene ble sertifisert bærekraftige gjennom Roundtable on Sustainable Palm Oil (RSPO), som krever at medlemmene overholder en rekke kriterier for miljø og sosiale forhold, for å sikre at produksjonen av palmeolje forbedrer forholdene for nabosamfunn og det omkringliggende miljøet.

Timingen av sertifisering er viktig

Forskerne registrerte endringer i fattigdom i mer enn 36 000 landsbyer over 18 år. Studien viser at timingen for sertifisering er av betydning.
Indonesia er verdens største produsent av palmeolje, men utvidelsen av sektoren har ikke vært jevnt fordelt over hele landet.

Øya Sumatra ble utviklet først, og domineres nå av voksne oljepalmer. Tidligere var gummiplantasjer utbredt, og landsbyene har tilpasset seg relativt godt til plantasjene. Forskerne fant ut at dette gjorde at de sosioøkonomiske effektene av palmeoljesertifisering er positive på Sumatra. 

– Vi tror at dette er på grunn av at samfunnene har kunnskap, erfaring og nettverk som kommer til nytte når de skal samhandle med industrien, på grunn av deres historie med gummiindustri, sier Law.

Fortsatt fattigdom etter sertifisering på øy med kortere palmeoljehistorie

Øya Kalimantan, derimot, har opplevd en nylig eksplosjon av palmeoljeplantasjer. Dette har resultert i raske arealendringer og en reduksjon i sosioøkonomiske forhold. I motsetning til Sumatra, var samfunnene på Kalimantan mye mer avhengig av skog. Palmeoljeproduksjonen ga lite reduksjon i fattigdom, og fattigdommen fortsatte også etter sertifisering.

Sammenlignet med ikke-sertifiserte landsbyer, ble generelle mål på trivsel og velferd redusert med 11% i gjennomsnitt i samfunn preget av småskala landbruk og lokal økonomi.  Reduksjonen  var i hovedsak drevet av et fall i sosioøkologiske indikatorer, for eksempel ved en økning i konflikter, lavtlønnede landbruksarbeidere og forurensning av vann og luft.

– Landsbyene i fjerntliggende områder var trolig i en god økologisk tilstand, med rent vann, ren luft og lite flomproblematikk før inntoget av palmeoljeindustri, slik at de hadde mye å tape når det gjelder miljøkvalitet. Samtidig kan de ha vært naive i samhandling med storindustrien, fordi de hadde lite erfaring, forklarer Law.

Fordelene av sertifisering trengte tid for å komme til syne

I de tidlige stadiene av oljepalmeutvikling så ikke forskerne de fordelene fra RSPO-sertifiseringen som mange hadde håpet på seg i store deler av Indonesia. Imidlertid hadde fordelene en tendens til å komme til syne i senere utviklingsstadier, når den forbedrede forvaltningen av miljø og sosiale forhold hadde hatt mer tid på seg til å forbedre livene til menneskene.

– Hvis vi vil forbedre produksjonen av palmeolje må vi vite hva som virker, hvor og hvorfor. Dette studiet er et stort skritt forover i konstruktiv kritikk mot industrien i Indonesia, sier Law.

Les artikkelen: Impact of palm oil sustainability certification on village well-being and poverty in Indonesia (DOI: 10.1038/s41893-020-00630-1)

Kontakt: Elizabeth Law

• 2 november 2020
• Tekst: Anne Olga Syverhuset
• Antall visninger: 5920