Det skal handle mye om sjøfugler. Men det høyere studieløpet til Tone Kristin Reiertsen starta med hovedfag, på det som da het Universitet i Tromsø, på en liten hagefugl som svært mange har sett.

– Svarthvit fluesnapper, en sånn liten fuglekassehekker, og jeg gjorde arbeidet inne i en dal i Balsfjord. Det var der jeg startet, men jeg hadde egentlig veldig lyst til å jobbe med sjøfugler, og i 1998 ringte jeg til NINA og spurte om de hadde noen oppgaver på sjøfugl.

Nei, nå har vi fullt av studenter som jobber med sjøfugler, var svaret hun fikk. Tone utforsket derfor muligheten for et hovedfagsstudie på jerv og reinsdyr, men et tilfeldig møte med forskerne på NINA like før hun skulle møte jerveforskerne, førte til tilbud om en oppgave på fugl.

– Kullet i -98 var kjempestort. Vanskeligheter på jobbmarkedet var nok en årsak. Det var lettere å studere på den tiden. Alle fikk studielån og vi klarte oss på studielån. Nå er det annerledes. Studenter i dag, er nødt til å jobbe ved siden. For oss lå alle muligheter der, uansett hvilken bakgrunn vi hadde. Så var det kanskje litt i tiden med miljøvern og sånne ting. Folk var opptatt av det; natur og friluftsliv og Tromsø var en fin plass å komme til. Det var kjempeartig, og vi hadde ikke noe tidspress på oss heller.

Tone Reiertsen. Foto: Ingun Alette Mæhlum

Varslerne på Myken

Tone Reiertsen er fra Myken, ei lita øy langt ute i havet utenfor Nordland. Arv og miljø har alt å si. Også hennes interesse for sjøfugl.

– Hvordan skal man begynne da når det gjelder de tingene? Jeg har jo vokst opp i et lite øyvær. Jeg har skjønt, merkelig nok siden det å ta en doktorgrad ikke var gitt for en som meg, vokst opp i en ikke-akademisk familie, at det er en rød tråd fra min families sterke tilknytning til sjøfugl. Noe som har vært en stor inspirasjon og har ført meg mot en doktorgrad på sjøfugl. I ettertid har jeg skjønt at familien min hadde masse kunnskap om sjøfugler. De var jo fuglevoktere.

Så det har det vel noe med at sjøfuglene er varslere?

– Ja, på fagspråket kaller vi det indikatorer. Indikatorer på hvordan det står til ute i havet. Og de her fiskerne, som slekta mi har vært i generasjoner, de var helt avhengig av denne kunnskapen. Hvor var fisken, og hvordan endret det seg? De så på alle tegn i naturen, og tolket dem. Måsen, som mange her i Tromsø ikke liker, som er forhatt, den var en del av det hele. Det kunne være ulikt syn på den der ute på Myken også, men folk hadde respekt for hele greia. Måsen kunne fortelle dem at hvis den la lite egg, så da var det lite mat i havet, og da var det også et varsel på at det gikk dårlig med fiskeriet.

Så det du oppdaget når begynte å studere sjøfugler, var at muntlig overlevering av nedarvet kunnskap har ganske mye å si. Er det undervurdert, tror du?

 – Ja, jeg opplever at når man ser på naturvitenskapen og norsk forvaltning og det hele, så kan det framstå ovenfra og ned. Her er ekspertene, her er det vi som sitter på kunnskapen! Nå er det jo i tiden at man skal løfte opp lokalkunnskap og tradisjonskunnskap, og da får jeg det selv også midt i fleisen.   Jeg synes det er viktig å anerkjenne at det finnes mange typer kunnskap, og jeg har blitt mer ydmyk ettersom jeg har fått innsikt i hva slags kunnskap lokal og tradisjons-kunnskapen er. Eksempelvis folk vet ikke hvorfor de skal flytte potetåkrene. Men de vet at de skal gjøre det. De kan kanskje ikke forklare det med de faglige ordene. Men det ligger ganske mange generasjoner med kunnskap om hvorfor man gjør sånn og sånn, noe som de er fortalt av sine besteforeldre og så videre. Konsekvensen av å ikke gjøre det riktig eller å feile eller ikke forstå det hele kunne være store; de fikk ikke mat på bordet, i form av poteter, hvis de ikke gjorde det riktig. Det ekspertene lærer ved å lese bøker, har våre forfedre lært gjennom erfaring og tilknytning til naturen. Noen ganger er ikke denne kunnskapen så forskjellig fra ekspertenes.

– Men en ting vi kanskje ikke lærer fra naturvitenskapen er omsorgen for natur. I mange tradisjonskunnskaper er det en sterk omsorg for naturen, som er en drivkraft mot mer bærekraftig bruk. Kanskje har vi alle noe å lære av det, sier Reiertsen.

Ulike roller utfordrer

I dagens norske mediebilde og offentligheten ellers har det i de siste årene vært satt et stadig sterkere søkelys på at stadig mer, og til dels uberørt, natur bygges ned til fordel for blant annet næringsarealer og samferdsel. Både som forsker og privatperson lar Reiertsen seg engasjere.

– Hva er verdien av land? Hva er verdien av det hele? Lovverket er jo laget sånn at det ofte blir praktisert slik at utbyggerne kan utfolde seg så langt de kan innenfor lovens rammer. Jeg trodde at loven var laget for å ta vare på natur og sørge for at arter ikke dør ut, og for å ta vare på de lokale fine tingene, Inntrykket er derimot at den er laget mer for å ivareta menneskers kortsiktige gevinst enn naturens, og da vinner oftest næringslivet. Gjerne de store aktørene som ofte kommer utenifra, mens de lokale verdiene, de myke verdiene, eksempelvis det å plukke molte på myra eller dra ut på den holmen for å sanke egg, slike verdier blir ikke hørt i samme grad.

Mener du at du som forsker og som en kapasitet blir hørt når du sier disse tingene? Eller føler du at du blir beskyldt for å være en aktivist?

– Der er du jo inne på akkurat det som er vanskelig i den forskningsrollen man har. Man skal ikke vise følelser som jeg gjør nå og man skal belyse alle sider av en sak. Naturvitenskapelig forskning har som mål å være objektiv, og det er kjempevanskelig særlig når du blir så berørt. På den ene siden så er jeg Tone Reiertsen som er et menneske som har vokst opp og som bor i dette. På andre siden skal jeg være ganske kynisk og gi klare råd. Som jeg vet, kan brukes i begge retninger. Og det er jo det som er problemet med naturvitenskapen. Fordi vi hele tiden gir et råd ut ifra hvor sikre vi er, og så er det en viss form for usikkerhet i resultatene. Og så vet du at noen kan velge å bruke usikkerheten til sin fordel. Og da er det ofte hvem som har tyngst stemme som får gjennomslag. Klimaforskere sier det samme; det er jo nesten sånn at de tør nesten ikke å heve stemmen lenger for at det er så mange som har et annet syn, man blir redd for bråk!

Krykkja

Er det en art du er kjent for, så er det krykkja. For ti år siden hatet byfolk den lille måsearten. Hvorfor skulle de absolutt hekke her? Byrotter! Nå bygger vi hotell for dem. Hva skjedde?

– Ja, debatten var så polarisert, og det kjentes ut som en helt håpløs greie. Og i starten, særlig i mediebildet, var det jo bare hat. Så det var sånn at hvis en forsker kom og sa, ja, vi må ta vare på måsen, så var man en idiot. Det var utrolig mange sterke ord, og mye hat, Måsen var en pest!

– Så vi startet med å opplyse folk om at det var ulike arter måser og fortelle om hvorfor de kom hit. At årsakene var knyttet til store miljøendringer og at de fleste måser er truet og trenger at vi tar vare på dem. Vi måtte få folk til å skjønne forskjellen på artene, at det er ulike problemstillinger, tilnærminger, og løsninger. Dette krevde nitidig gjentagelse av kunnskap til media og publikum generelt. Vi har jobbet opp imot kommune, vi har jobbet mot lokalbefolkning. Vi oppdaget veldig fort at det var forskjell på holdninger i byene og ellers. Det var mye større aksept for måsene ute ved kysten enn i byen. Mens i byen var holdningen oftest; her skal den ikke være, den skal tilbake til kysten. Men så har den begynt å komme inn i byen, som medførte utrolig komplekse problemstillinger rundt det hele da. Men så følte jeg at vi måtte bygge lokal kunnskap, i kysten fantes jo denne lokalkunnskapen, mens i byen fantes den ikke. Så vi måtte etablere denne kunnskapen for å øke forståelsen og aksept for løsninger, forteller Reiertsen.

Det hjalp. Tone og de andre sjøfugltilhengerne merket en gradvis bevegelse i folks holdninger.

Skamløs formidler

En nyttårsaften påla hun seg selv et nyttårsforsett: i år skal jeg drive med skamløs formidling! Det har fungert, selv om det er utfordrende for en ganske så stillfaren person. Det gjaller ikke i gangene der Tone beveger seg. Og hvorfor skulle hun gidde?

Kanskje vi bare skal slutte med det her, og bare holde på med vår forskning, og så bare la det skure og gå, men så registrerte vi de gradvise endringene. Så da tok vi hver en telefon som kom, fra diverse medier, fra alle, stilte opp på alle foredrag jeg hadde mulighetene til, var med og skrev debattinnlegg i byen, ting på ting. Og så begynte ting å skje, og jo mer man stilte opp, jo flere henvendelser fikk man, og så tok det liksom helt av.  Det endret det totalt, og vi merket at det kom til en gruppe i byen som begynte å vise omsorg for fuglene. Og så fikk man kommunen med på laget for å bygge krykkjehotellene.

Debatten er ikke så polarisert lenger. Tone opplever å stå på treningssenteret og høre fremmede som sier; stakkars krykkja, hun dør jo av denne fugleinfluensa, la de bare kakle, det er jo ikke så ille!

– Det er de små dryppene hele tiden. Man må legge eggene i mange kurver. Man må spre det utover. Det hjelper ikke bare å dra på en konferanse og bli ferdig med det. Eller skrive den ene artikkelen. Nei, det er egentlig en ganske krevende oppgave. Det er de små stegene og de små dryppene, og det betyr at du må hele tiden være på.

Hornøya

I 2016 gikk Tone Reiertsen fra å være en anonym forsker til å bli fjes som vistes på TV. NRK produserte 5 ukers direktesending på TV, minutt for minutt, fra fuglefjellet på Hornøya i Finnmark. Ikke bare for det norske publikummet, men også resten av Norden. Reiertsen var en av forskerne som ble utvalgt til å stille i prime-time for å kommentere det vi fikk se, og svare på spørsmål som kom inn. Det var kjempeartig, men ganske heftig. Jeg hadde jo ikke så mye erfaring med å jobbe på den måten. Men det ble jo en boble der ute i fuglefjellet, og jeg tenkte ikke så mye på at dette gikk ut til hele landet. Vi var jo der, og vi levde med journalister hele tiden, men glemte at det var journalister. Det ble jo kollegaer, det var hyggelig, det var artig, det var kreativt. Og så var det kult med all den teknologien og alle de greiene.

Hun hadde et motiv for det hele. Reiertsen visste at situasjonen for sjøfugler var dårlig allerede da. Tanken var at hvis forskerne og NRK fikk vist dette fram på en fin måte, så vil folk bry seg mer om det, og så vil man få et større engasjement. Og det var akkurat det som skjedde.

Medaljens bakside

Men medaljen har en bakside. Hornøya var et veldig lett tilgjengelig fuglefjell som allerede var besøkt av mye turisme i 2016. Men mye vil ha mer. Det lokale næringslivet i en sårbar region grep sjansen og giret opp markedsføringa av Hornøya. Kom og se på fuglene!

Det ble for mange turister, og fuglene, som allerede var i nedgang ble forstyrret. Den voldsomme økningen gjorde forskerne veldig bekymret. Det ble for mye folk, rett og slett, og det var ikke noe godt system for å håndtere utfordringene som dette medførte.

– Jeg tror på samproduksjon av kunnskap og at man skal kunne få til ting, også for næringa. Men det er ingens interesse at man utnytter en ressurs så den ikke lenger er der i fremtiden. Det er hverken i turistnæringa eller andres interesse. Men i og med at det ofte er stor avstand mellom norsk forvaltning og det lokale, så er det en risiko at det blir avstand og tillitsbrudd som igjen kan føre til konsekvenser som ikke alltid blir bra for hverken det ene eller det andre. Det er noe med at vi skal leve langs kysten. Vi er jo spesielle i global målestokk, vi bor så langt nord, og samtidig har vi de temperaturer vi har, og de naturresursene som gjør det går an å leve her. Det er jo helt vanvittig. Vi får jo canadiere og amerikanere på besøk som er helt sjokkert når de ser på kartet hvor vi bor og så er det bare 6-7 minusgrader om vinteren, sier Reiertsen og peker opp mot et imaginært kart.

Hun registrerer det som skjer i Tromsø nå. Byen har satt tidenes turistrekord, i år er det 26 direkteruter til utenlandske destinasjoner, turistene er overalt, ikke bare i bysentrum, men også i naturen. Det er rent for meget, mener flere.

– Det var det som var i ferd med å skje på Hornøya, og man var ikke forberedt på det.  Det sviktet i besøksforvaltningen og verktøyene for å håndtere dette var ikke på plass. Hadde det vært på plass, så hadde situasjonen vært en annen. Men nå står hele Hornøya i ferd med å bli helt stengt for besøkende. Slitasjen er for stor, det er stor påvirkning på fuglene.  Jeg tror ikke svaret er å stenge alt, med heller å få løftet den lokale omsorgen frem og samarbeide mot en forsvarlig besøksforvaltning

Arven

Tilbake til Hornøya: du arvet på en måte Hornøya?

– Jeg har i hvert fall overtatt et ansvar for å videreføre overvåkingen av sjøfugl der. Rob Barret fra Tromsø universitetsmuseum startet overvåkinga av fuglelivet på Hornøya i 1979/80. Hver sommer dro han dit; tellinger, ringmerking, måling av egg, for så dra til Tromsø og analysere, når sommeren var over. Det var før SEAPOP, og utgjør nå en av nøkkel-lokalitetene og grunnfjellet i SEAPOP, som er det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl.

Når Tone kom dit første gang som vitenskapelig assistent i 2005, hadde hun aldri satt sine bein i et fuglefjell.

– Jeg hadde høydeskrekk og ikke visste helt hva jeg holdt på med. Fuglefjellforsker, det blir jeg i hvert fall ikke, tenkte jeg! Men jeg fortsette å være der, og så fikk jeg muligheten til å begynne på doktorgraden i 2009. Når jeg var ferdig i 2013, begynte Rob å si at han hadde vært der i mange, mange år, og at det begynte å bli litt mye. Så da fikk jeg tilbud om å overta hans del av ansvaret for overvåkingen. Som selvfølgelig var en stor ære, men også fylte meg med ærefrykt. Noen år senere trakk også en annen kjempe i sjøfuglverdenen seg fra feltlivet på Hornøya, Kjell Einar Erikstad, og jeg fikk alt ansvaret lagt i hendene. Det er jo et stort ansvar, som jeg har kjent veldig på. Det betyr også at jeg må dra dit hver sommer og være der i ukesvis, noe som jeg ikke har noe imot. Men jeg mister jo noe tid med familien, mister noen somrer og sånne ting som vanlige folk har. Men, det er kjempeflott og viktig å få lov å jobbe med sjøfugl og opprettholde de lange tidsseriene som to store kjemper har gjort før meg, sier Reiertsen.

Samtidig kjenner hun på ansvaret for å gjøre det like bra og holde ting vedlike.

Du har vært på Hornøya i snart 20 år. Føler du at holdninga til forskere har endret seg?

– Det er en verden i endring. Både fra naturens side og i samfunnet skjer det store endringer. Det å være på en sånn plass år etter år, så er jeg ikke bare en forsker som kommer og gjør mine ting, men blir på en måte en del av det samfunnet. Jeg er nødt til å forholde meg til det, inkludert ansvaret med å bringe den lokale kunnskapen videre.

– Jeg føler ikke at vi forskere har et dårlig forhold til folk i Vardø. Men det er jo sånn; vi kommer utenifra, det må vi være klar over. Vardøs og Finnmarks historie har en kolonialistisk historie i seg. Av og til kjenner jeg litt på de der motsetningene. Når jeg får tilbud, holder jeg foredrag så ofte jeg kan der. Jeg har tro på å bygge allianser mellom ekspert- og lokal-kunnskapen. Og en ting har vi felles – omsorgen for sjøfuglene. Der har vi et felles mål. Jeg ser på min rolle som forsker, også som en som formidler kunnskap og på den måten støtter eller bygger lokal-kunnskapen og den lokale omsorgen for fuglene. Dette tror jeg er mer viktig enn noen gang nå som vi lever i en naturkrise. Vi trenger å samarbeide og bygge en levende kyst sammen – både ekspertene og de som bor der, påpeker Tone Kristin Reiertsen.

Flere artikler fra Fram Forum

• 19 mars 2025
• Tekst: Camilla Næss
• Antall visninger: 201