For å kunne bruke satellittbilder i naturovervåking, må vi ut i naturen og hente feltdata som gjør det mulig å tolke bildene riktig. NINA har i en ny rapport kommet med anbefalinger om hvordan dette kan gjøres.
Her holder to forskere på med innmåling av et såkalt bakkesannhetspunkt ved hjelp av høypresisjons-GPS. Foto: Vegar Bakkestuen / NINA.
For at Miljøforvaltningen skal kunne forvalte naturen, er det stort behov for kartlegging og overvåking av de naturtypene som finnes i Norge, og da særlig heldekkende overvåking av status og endringer. Fjernmåling ved bruk av satellittbilder kan gjøre slik naturovervåking mer kostnadseffektiv, og gi oss areal- og utslippsstatistikker som er mulig å oppdatere fortløpende. Men for at vi skal vite at vi tolker satellittbildene riktig, må vi ha feltdata å sammenligne med.
– Da må vi gå ut i naturen og gjøre feltregistreringer som kan sammenlignes med satellittbilder av naturtypene. Slike feltdata eller såkalte forklaringspunkter kaller vi for bakkesannheter, forklarer Vegar Bakkestuen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
På oppdrag fra Miljødirektoratet har han sett nærmere på hvilke krav som bør settes for å hente inn gode bakkesannheter for fjernmålte data fra satellittbilder.
Må oppfylle seks krav
Bakkestuen og kolleger har ved hjelp av feltstudier og litteratursøk undersøkt hvordan biologer bør gjøre feltregistreringer ute i naturen for å best mulig kunne utnytte satellittbildene i overvåking på en standardisert måte.
– Vi fant seks prinsipper, eller krav, som må oppfylles når vi skal ut og samle opplysninger, forteller Bakkestuen.
Ett av de viktigste kravene er homogenitet, at området har en ensartet sammensetning. Satellittbildene har en viss oppløsning, og den som er brukt her er 10x10 meter. Det vil si at de får en verdi for hver rute på 10x10 meter. For å kunne fortelle satellitten hva den ser, må 10x10-meteren være homogen.
– Forklaringspunktet kan ikke ligge i kanten mellom et myrområde og en skog, for eksempel, men bør ligge godt utpå myra eller inni skogen, forklarer Bakkestuen.
Andre krav som må oppfylles er om tilstrekkelig antall registreringspunkter og minsteareal.
– Problemet er at satellittbildene ikke er nøyaktig posisjonert, og nøyaktigheten kan svinge +/- 10 meter. Da må vi ha et minsteareal på området hvor vi legger forklaringspunktet, sier Bakkestuen.
Minstearealet som anbefales tilsvarer minstearealet som brukes i EU, og det er et areal på 50x50 meter. Dette kalles et LUCAS-polygon, fordi den europeiske naturovervåkingen kalles LUCAS.
For å kunne fange opp sjeldne arealtyper, trengs dessuten en spesialtilpasning, som gjør at overvåkingen har en innebygget mulighet til å fange opp sjeldne arealtyper.
– Vi kan ikke legge ut tilfeldige bakkesannheter hvis vi for eksempel skal fange opp en sjelden naturtype som kystlynghei. Da må utleggingen av kontrollpunkter utformes på en slik måte at en har mulighet til å fange det opp, forklarer Bakkestuen.
Innsamlingen av punkter må for øvrig tilfredsstille statistiske krav for å fange opp all variasjon og gi et representativt utvalg av prøveflater.
– I tillegg bør det som samles inn ligge fritt tilgjengelig på nettet, påpeker Bakkestuen.
Les mer: NINA-rapport 1922: Utvikling av standardiserte bakkesannheter for økosystemer på land.
Kontaktperson: Vegar Bakkestuen