Norske fjell er full av tidskapsler, der tusenvis av år med menneskelig og økologisk historie er bevart. Nå smelter denne kunnskapen vekk, med mindre vi tar grep.
Rein på Langefonne. Foto: Espen Finstad
En dag for over 3000 år siden, mistet noen en sko på stedet vi i dag kaller Langfonne i Jotunheimen. Skoen er 28 cm lang, noe som omtrent tilsvarer en moderne størrelse 36 eller 37. Eieren anså nok skoen som tapt for godt, men den 17. september 2007 ble den funnet igjen – nesten like hel.
En eller annen gang omkring 2000 år f.Kr. dør en rødvingetrost på Skirådalskollen i Dovrefjell. Den lille kroppen begraves raskt under snø på ei fonn. Når den smelter fram igjen, 4000 år seinere, er de indre organene enda intakte.
De siste årene har det blitt gjort hundrevis av slike funn på fonner. Spor etter jakt, fangst, ferdsel, dyre og planteliv. Små, frosne øyeblikk av fortiden.
Eksepsjonelt godt bevarte piler fra bronsealderen har smeltet ut av Løpesfonna i Oppdal. Disse har intakt surring og spisser lagd av skjell. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
Eksepsjonelle funn hvert år
Norge har jevnt over ganske surt jordsmonn, noe som betyr at organisk materiale fra fortiden i liten grad bevares i jorden. Isbreer beveger seg ofte, og knuser gjerne det de skjuler i sitt indre. Fonner derimot, er relativt stabile, og skaper derfor eksepsjonelle bevaringsforhold for organisk materiale.
– Det er funnet gjenstander og levninger etter dyr og menneskers aktivitet vi ikke hadde begrep om eksisterte. Alt fra hesteutstyr og bekledning til piler med spiss av skjell, treskaft og styrefjær. Det går ikke ett år uten at det framkommer overraskende funn som flytter kunnskapsgrensene.
Det forteller Birgitte Skar, som er arkeolog og førsteamanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet. Hun er en av forskerne bak en ny rapport (lenke nederst) som summerer opp kunnskapsstatus innen snøfonnarkeologi i Norge. Rapporten beskriver et mangfold av fantastiske funn, men maler samtidig et dystert bilde:
Bare et fåtall fonner med funnpotensial er undersøkt systematisk og over tid, og i Nord-Norge er fonnene knapt undersøkt i det hele tatt. Kortvarig finansiering medfører manglende kontinuitet i overvåking og sikring av materiale fra fonnene. Det er gjort noe forskning på materiale, men dette skraper så vidt overflaten. Samtidig renner kunnskapen vekk i rekordfart. De siste undersøkelsene fra NVE viser at det har smeltet vekk 364 kvadratkilometer fra norske fonner og breer siden 2006.
– Tiden er overmoden
– En undersøkelse basert på satellittbilder gjort i 2020 viser at mer enn 40 prosent av 10 utvalgte fonner med kjente funn har smeltet vekk. Disse tallene indikerer et betydelig trusselbilde for bevaring av funn fra isen, for ikke å snakke om isen som klimaarkiv, sier Skar.
– Tiden er overmoden for etablering av et nasjonalt overvåkingsprogram med bruk av fjernmåling og systematisk sikring av både arkeologiske funn og biologiske levninger fra fonner. Et slikt program bør også innhente glasiologiske data fra ulike deler av landet, siden fonnene gir detaljerte data om klimautviklingen de siste 7500 årene.
– Åpner opp uante muligheter
Det eldste funnet som har smeltet fram i Norge er et 6100 år gammelt pileskaft, i likhet med skoen er den også funnet på Langfonne i Jotunheimen. Funn både her og flere andre steder indikerer at fonnene har vært i kontinuerlig bruk som jaktmarker så lenge isen har ligget. Det betyr at de er en kilde til kunnskap uten sidestykke i arkeologien.
– Vi begynner å vurdere om isen enkelte steder kan har overlevd varmeperioden etter siste istid, noe som betyr at bunnlaget av isen kan være rester av istidens innlandsis. Det åpner opp uante muligheter for å spore klimahistorie og aktiviteten på disse jaktmarkene enda lenger tilbake, forklarer Skar.
– Vi skal huske på at den eldste befolkningsgruppen i Norge nedstammer fra reinsdyrjegere som jaktet i Nord-Europa og Sør-Skandinavia tett opp under isen i den sene del av istiden. Dette er med andre ord mennesker som har hatt kunnskap om jakt på store klovdyr og deres atferdsmønster, legger Skar til.
Siden reinen trives på isen har også den samiske befolkningen hatt en bredspektret bruk av fonnene, i forbindelse med både kalvemerking, melking og skilling av dyr. Det samiske bruken av fonner er likevel knapt kartlagt.
– Samisk bruk av fonnene vil med sannsynlighet utvide spektret av bruksområder og betydning av fonnene, og her haster med å innhente informasjonen fra tradisjonsbærere, sier Skar.
Her ser du en 4000 år gammel mumifisert rødvingetrost. Foto: Jørgen Rosvold
Mumifiserte fugler og dyr
Fonnefunn forteller ikke bare historier om menneskelig virke gjennom årtusen. Funn av dyre- og planterester gir også ny innsikt i isen som økosystem. Blant annet er det funnet reinbein på 4200 år som enda har beinmargen intakt og flere hele, mumifiserte pattedyr og fugler.
– Funnene er ofte svært godt bevarte og kan gi genetisk informasjon om flere arter langt bakover i tid. Dette kan vise hvordan de har respondert på både klimaendringer og menneskelig forstyrrelser tidligere.
Det forteller biolog og assisterende forskningssjef Jørgen Rosvold ved Norsk institutt for naturforskning, som også står bak rapporten. Han forklarer at isen er en av de minst studerte og forståtte økosystemer i verden, og at vi derfor vet svært lite om isen som leveområde.
– Våre funn viser at isen i fjellet har vært viktige leveområder for mange fjellarter i tusenvis av år helt fram til i dag. Faunafunnene gir også bakgrunnsinformasjon til de arkeologiske funnene, for eksempel ved å vise hvilke arter folk kan ha jaktet på fonnene, sier Rosvold.
– Isen har tidligere blitt ansett som øde og livløs, og dermed lite viktig. Det er vi er i ferd med å snu nå, men det haster. Store mengder av unikt materiale smelter ut og forsvinner for alltid. Funn som kan gi viktig informasjon om historien til både mennesker og natur.
Les rapporten: Skar, B. & Rosvold, J. (red) 2022: NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport 2022:3. Glasialarkeologi i Norge
Kontaktperson i NINA: Jørgen Rosvold