Fjellreven lever langt mot nord, i høyfjellet og i arktiske kyststrøk. Selv om arten er tallrik på verdensbasis er den fåtallig i våre trakter. Her lever den i høyfjellet over tregrensen. Vi har en felles svensk-norsk bestand som strekker seg fra tundraområdene i nord og sørover langs hele den alpine høyfjellsryggen.
200 fjellrever i Skandinavia
Totalt teller den skandinaviske bestanden omtrent 200 voksne individer (2011) som er fordelt på små, delvis isolerte restbestander med svært begrenset utveksling av dyr mellom bestandene (se kart). Disse restbestandene finner vi i Øst-Finnmark, Indre Troms, Saltfjellet/Södra Arjeplogsfjällen, Børgefjell/Borgafjäll, Sylane/Helags, Dovrefjell og Finse.
Tilpasninger til et liv i Arktis
Fjellreven er usedvanlig godt tilpasset et liv i arktiske strøk. Kroppsfasong, pelsens isolasjonsevne og effektiv energibruk gjør at fjellreven taper lite energi til omgivelsene. Fjellreven kan sulte i lange perioder – noe som gir arten et fortrinn framfor andre.
Vinterpelsen har den høyeste isolasjonsevnen målt hos noe pattedyr. Vinterstid er også undersiden av potene pelskledd. Pelsen gjør at fjellreven fint tåler temperaturer ned mot minus 40 °C uten å måtte bruke ekstra energi for å holde varmen.
Fjellreven har en stor evne til å lagre fettreserver på kroppen. Sommerstid og om høsten bygger den opp både et isolerende fettlag, og fettreserver som den tærer på gjennom vinteren. I tillegg hamstrer den i gode tider, og graver ned byttedyr til senere bruk. Men når vinterstormene raser som verst blir det tøft selv for fjellreven. Da legger den seg i le for vinden, og lar seg snø ned, eller graver seg inn i ei snøfonn. En fjellrev i godt hold kan klare seg uten mat i flere uker.
Kystrev og lemenrev - to typer fjellrev
Kystrev og lemenrev er samme art, men har ulike livsstrategier som gjenspeiler det miljøet de lever i. Lementypen er den vanligste, og finnes på tundra og i høyfjell i Skandinavia, Nord-Amerika, Canada og den nordøstre delen av Grønland. I disse områdene er smågnagere viktige arter i økosystemet og i dietten til fjellreven.
Kysttypen lever i de rike kystområdene på Island, Svalbard og i Vest-Grønland. Her er det godt med sjøfugl, selkadaver og fisk som opprettholder en stabil revebestand. Fjellrev i kystområder føder årlig 6–8 valper, og overlevelsen er god på grunn av den forutsigbare og stabile mattilgangen.
Lemenrev har en helt annen livsstrategi som henger tett sammen med byttedyrtilgangen. Favorittmaten er lemen og andre smågnagere og disse varierer mye i antall fra år til år. Vi snakker ofte om lemenår, som vanligvis opptrer hvert tredje–fjerde år. Dette sykliske mønstret gjenspeiler seg også i fjellrevens reproduksjon. I år med mange smågnagere får fjellreven store ungekull. I bunnår fødes få eller ingen fjellrevvalper. Selv om fjellreven foretrekker lemen, er den en utpreget generalist som spiser det den kommer over. Men i den karrige tundra- og høyfjellsnaturen er det ikke nok mat til å få fram valper utenom lemenårene.
Også størrelsen på fjellrevens leveområder varierer med tilgangen på mat. I kystområder der mattilgangen er stabil, som i fuglefjell, forsvarer fjellreven et lite territorium og de overlapper ofte relativt mye med naborevirene. I høyfjellet har fjellreven langt større leveområder som i mindre grad overlapper med andre fjellrever.
Reproduksjon og overlevelse hos fjellrev
Fjellreven lever i par. Både hann og hunn bidrar til forsvar av et felles territorium og oppfostring av valper. Man har lenge trodd at disse parene varer livet ut. Genetiske slektskapsanalyser har imidlertid vist at en fjellrevhann i god tro kan oppfostre valpene til en annen hann, og at valper i ett og samme kull kan ha ulike fedre.
Fjellreven yngler inne i hi, som gjerne gravd ut i grus og sandrygger. De største hiene kan ha opptil 100 innganger og er brukt i hundrevis av år. Hunnen blir kjønnsmoden allerede første året, men om hun blir med valper avhenger av mattilgangen.
Parringen foregår i mars–april, og ungene fødes etter 55 dager, i mai–juni. Kullstørrelsen avhenger også av mattilgangen. Kull med opptil 10–16 valper er forholdsvis vanlig i år med mange smågnagere, mens gjennomsnittet ligger rundt seks valper.
De nyfødte valpene er tynnpelset og blinde, og holder seg inne i hiet til de er tre–fire uker gamle. Da tar de sine første ustø skritt ut i en ukjent verden. Valpene er lekne, og som pattedyr flest lærer valpene fra første stund om livet gjennom lek og fysisk utfoldelse. Allerede ved ti–tolv ukers alder tar de lengre turer bort fra hiet og utforsker verden på egen hånd. Vanligvis forlater valpene hiet på høstparten. Da drar de på leting etter eget hjemmeområde, make og hi. Å observere fjellrevvalper i vilter lek utenfor hiet er en opplevelse av de sjeldne.
Dødeligheten blant fjellrevvalpene varierer, og kan enkelte år være svært høy. Noen år dør alle. Det gjelder spesielt hvis lemenbestanden kollapser tidlig på sommeren. En lemenbestand i vekst gir en formidabel økning i mattilgangen, og følgelig store valpekull og god overlevelse. Tilsvarende ser vi få eller ingen valper i år med lite lemen.
Fjellreven i økosystemet
Smågnagerne er nøkkelarter i fjellet, og bestandstettheten til mange rovdyr er tett koblet til lemensyklusene. I lemenår er det nok mat til alle, men når lemenbestanden kollapser spisser kampen for tilværelsen seg til.
De viktige smågnagerne
Lemen og andre smågnagere er nøkkelarter i fjellet. Konkurransen om matfatet er stor, men i lemenår er det mer enn nok til alle. En lemenhunn kan få mellom tre og fem ungekull i løpet av våren og forsommeren, med opptil ti unger i hvert kull. Lemenungene blir kjønnsmodne bare tre uker gamle, og bestanden mangedobles på kort tid. Dersom forholdene er gode kan en lemenhunn også produsere ungekull under snøen, og bli både bestemor og oldemor allerede før snøen har smeltet. Da yrer det av liv i fjellet. Kontrasten blir desto større når lemenbestanden kollapser, og det ikke lenger er nok mat til å livnære alle.
Selv om fjellreven foretrekker lemen, er den en utpreget generalist og spiser det den kommer over. Både hare, frosk, rype og diverse småfugl inngår i dietten – også matavfall fra mennesker. Vinterstid kan rester fra reinkadavre være en viktig matkilde.
Fiender og konkurrenter
Til tross for at fjellreven er et rovdyr, så er den også selv et mulig bytte for andre og større rovdyr. Både kongeørn og jerv kan ta livet av fjellrev. Men den argeste konkurrenten er rødreven som er nesten dobbelt så stor og fysisk overlegen. Om den ikke dreper fjellreven så sørger den i alle fall for å jage den bort. I tillegg til at fjellreven og rødreven er konkurrenter i matveien, tar rødreven også gjerne i bruk fjellrevhi som bolig.
Kritisk truet
Høyt jakttrykk på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet gjorde att fjellrevstammen gikk kraftig tilbake. Fjellreven ble fredet i Norge i 1930. Men endringer i smågnagerdynamikken og ekspansjon av rødrev regnes blant de viktigste årsakene til at bestanden ikke har tatt seg opp.
Siden den svensk-norske bestanden befinner seg i ytterkanten av fjellrevens utbredelsesområde er fjellreven her mer utsatt for klima- og miljøendringer enn fjellrev som lever innenfor artens hovedutbredelse på tundraen og i Arktis. Fjellreven er tallrik på verdensbasis, men både i Norge og i Sverige er den oppført som Kritisk truet på den nasjonale rødlista. Det betyr at fjellreven står i fare for å forsvinne fra vår natur.
Begge land har som mål å stanse tap av biologisk mangfold. Gjennom naturmangfoldloven kan Norge gjennomføre særskilte forvaltnings- og bevaringstiltak for å sikre utrydningstruede arters overlevelse på lang sikt. Fjellreven er en av flere prioriterte arter i Norge som har fått en egen handlingsplan. I Sverige har man tilsvarende opprettet et «åtgärdsprogram» med forslag på aktuelle tiltak som kan øke fjellrevens muligheter til å overleve.
I motsetning til de øvrige rovdyrene har ikke fjellrevbestanden blitt mer tallrik etter fredningen. Årsakene til dette er sammensatte. En rekke sammenfallende faktorer og større endringer i skandinavisk natur spiller inn. Det at bestanden er så liten og oppsplittet, er i seg selv en stor trussel. Nyere forskning peker på endringer i smågnagernes syklus og rødrevens ekspansjon til høyfjellet som de to mest sentrale årsakene til fjellrevens vedvarende tilbakegang. Bakenfor ligger klimaendringene, sammen med menneskets økte bruk og påvirkning på landskap og økosystem.
Liten bestand forverrer situasjonen
En opplagt trussel mot fjellreven er at de er fåtallige. Fjellrevbestanden i Skandinavia er i dag oppsplittet i små og isolerte restbestander. Etter hvert som lokale bestander har dødd ut har også avstanden mellom gjenværende bestander økt. Små bestander er sårbare for tilfeldige påvirkninger og miljøendringer. Slike hendelser, som for eksempel at en voksen tispe blir påkjørt og drept, kan være dråpen som gjør at en bestand forsvinner. I en liten bestand er det også vanskelig å finne en make som ikke er en slektning. Faren for innavl er derfor stor, og vi ser allerede 25 % reduksjon i den genetiske variasjonen i fjellrevbestanden i Skandinavia. Fjellreven kan vandre langt for å finne en partner og leveområde. Trolig orienterer den seg med sin formidable luktesans, og greier på et imponerende vis å finne fram til andre fjellrevbestander. Men de fleste delbestandene har i lengre tid vært så isolerte at få eller ingen individer har vandret mellom dem.
Det verdt å merke seg at små bestander også er mer sårbare for faktorer som utgjør mindre trusler for levedyktigheten til store bestander, det kan være parasitter og sykdommer, forekomst av farmrever eller ulike former for forstyrrelser.
Smågnagerne som forsvant
Lemen har en nøkkelposisjon i fjelløkosystemet, og utgjør livsgrunnlaget for flere arter, inkludert fjellreven. Rik tilgang på lemen gir mange og store valpekull. I år med lite lemen fødes derimot få eller ingen valper. Siden fjellreven sjelden blir eldre enn 5 år i det fri, er det valpene som fødes i lemenår som utgjør selve kjernen i bestanden. Dette gjør fjellreven ytterst sårbar for endringer i lemenbestanden. For å forstå hva som skjer med fjellreven er det viktig å forstå hemmeligheten bak lemensyklusen. Smågnagernes velkjente 4-årige syklus er ikke lenger fullt så forutsigbar som den engang var. Spesielt tydelig har dette vært de siste 30 årene. I deler av fjellområdene har denne lemensyklusen stoppet opp, og lemenårene uteblitt. Det har betydd slutten for lokale fjellrevbestander i flere tidligere kjente fjellrevområder i Skandinavia.
I dag finner vi regelmessige lemensykluser i midtre og indre deler av Skandinavia. Også i Finnmark er smågnagersyklusen fremdeles ganske markant, med en 5-årig syklus og med mus som dominerende art. Nyere forskning indikerer at disse endringene langt på vei skyldes et varmere vinterklima. Lemen yngler under snøen hele vinteren gjennom. Når vintrene blir kortere og våtere blir det derfor færre lemen. Det milde klimaet gjør også at luftrommet under snøen kan forsvinne, slik at lemen mister vinterleveområdet sitt. Bortfall av lemen vil kunne føre til at både fjellreven andre karakterarter i høyfjellet forsvinner. Det skal imidlertid sies at det er knyttet stor usikkerhet til utfallet av framtidig klimaendring, som like gjerne kan gi regionale endringer som resulterer i relative kalde vintre og mer regelmessige lemensykler.
Rødreven på frammarsj
Det er mye som tyder på at fjellreven utsettes for et sterkere konkurransepress fra en økende rødrevbestand. Høyfjellet i Skandinavia er i stor grad påvirket av skogøkosystemene som omslutter våre fjellområder. Av den grunn overlapper fjellrevens utbredelse i større grad med rødrevens utbredelse her sammenlignet med de mer sammenhengende tundraområdene. Siden rødreven er større og ikke like tilpasset et ekstremt vintermiljø som fjellreven, vil den i utgangspunktet ha problemer med å få fylt de primære energibehovene i høyfjellet og på tundraen. Men både et varmere klima og økt menneskelig bruk og utbygging i høyfjellet har gitt rødreven tilgang til mer stabile matressurser. Vekst i rødrevbestanden ser også ut til å ha sammenheng med en økt hjorteviltbestand, og færre naturlige fiender i form av store rovdyr. Dette kan ha gjort det lettere for rødreven å etablere seg i fjellet, hvor den ustabile mattilgangen tidligere har gitt fjellreven et fortrinn. Som en følge av dette har fjellreven blitt presset opp i mer marginale fjellområder, mens rødreven har tatt over de produktive, lavereliggende fjellområdene.