Artsmangfoldet i åpen grunnlendt kalkmark rundt Oslofjorden er godt kartlagt i løpet av de siste årene. Ved hjelp av flyfoto har forskerne også sett på den historiske utviklingen, for å danne seg et bilde av hvordan endringene påvirker artsmangfoldet over tid. Denne kunnskapen kan hjelpe oss til å bevare denne sjeldne naturtypen for framtida.
Åpen grunnlendt kalkmark med blodstorkenebb, dragehode og knollmjødurt på Bleikøya i Oslo. Foto © Anders Endrestøl/NINA.
Sjeldne arter i sjelden naturtype
Forskere ved NINA har sett på den historiske utviklingen av åpen grunnlendt kalkmark på en del av øyene i indre Oslofjord, årsakene bak arealtap og endringer, og på hvordan disse endringene påvirker artsmangfoldet.
 Dragehode Dracocephalum ruyschiana. Foto © Siri Lie Olsen/NINA. |
I områdene rundt Oslofjorden, i det tettest befolkede området i landet, finnes nemlig en helt spesiell naturtype. Her er det kalkrike berg hvor jorda er for grunn til at trær kan slå rot, derav navnet åpen grunnlendt kalkmark. Til gjengjeld finner vi en rekke sjeldne planter her. Disse blomsterrike engene og det tørre, varme klimaet gjør at naturtypen også er særdeles rik på insekter. Men området er også attraktivt for hus, hytter og som utfartsmål, og er utsatt for press fra mange hold.
Sårbare for isolasjon
–Åpen grunnlendt kalkmark er sårbar for inngrep, og vi ser at områdene er mer enn halvert de siste åtti årene. I tillegg ser vi at de gjenværende arealene i stor grad er splittet opp, og vi sitter igjen med et lappeteppe av små, og mer eller mindre isolerte lokaliteter.
Det sier forsker Marianne Evju, som sammen med kolleger har undersøkt disse områdene grundig for arter de siste årene. Ifølge Evju har isolasjon av lokaliteter en ekstra, negativ effekt på de spesialiserte artene som ikke lever andre steder enn akkurat her.
–Vi ser at en lokalitet har færre arter om den har få og små nabolokaliteter enn om det finnes flere og større lokaliteter i nærheten. Det betyr at inngrep vil redusere artsmangfoldet ikke bare i den lokaliteten der arealtapet faktisk skjer, men også i omkringliggende lokaliteter.
Mindre leveområder har plass til færre arter, og når avstanden mellom leveområdene øker blir det vanskeligere for artene å spre seg til nye områder. Spesielt sårbare er derfor arter med dårlig spredningsevne.
Nedbygging, gjengroing og hagebruk endrer landskapet
Hun forklarer at årsakene til arealtapet, og graden av påvirkning er sammensatte. Nedbygging, gjengroing og fremmede arter regnes som de viktigste. Selv små inngrep kan få store konsekvenser for enkeltlokaliteter.
Arealer som i økende grad utnyttes til hager fortrenger naturlige vegetasjonstyper. Mange prydplanter sprer seg også ut av hagene, og fortrenger stedegne arter. Men på tross av denne generelle trenden finnes det flere eksempler der naturtomter er beholdt rundt hus og hytter, og disse naturtomtene kan huse viktige naturverdier.
I tillegg har klimaendringer og økt sommernedbør en negativ effekt. Mange av de spesialiserte artene tåler tørke godt, men mye nedbør de senere årene gjør at også andre arter får fotfeste, og skygger for de lyselskende artene.
Bebyggelse medfører tap av areal, og kan også gi økt slitasje. Rolfstangen, Bærum. Foto © Harald Bratli/NINA.
Bruk og vern?
Også slitasje fra ferdsel kan ha en negativ effekt på vegetasjonen på de mest populære utfartsstedene. Samtidig kan bruken bidra til å hindre gjengroingen til en viss grad, og et moderat friluftsliv kan være gunstig for artene i åpen grunnlendt kalkmark.
Mange av lokalitetene med åpen grunnlendt kalkmark i indre Oslofjord ligger i verneområder og er sikret mot nedbygging. Fremmede arter og gjengroing er likevel et stort problem, og tilstanden er ikke nødvendigvis bedre selv om lokalitetene er vernet.
–Skal vi greie å ta vare på det unike artsmangfoldet som er knyttet til åpen grunnlendt kalkmark må vi se på disse områdene i en større sammenheng, sier Evju.
–Store lokaliteter er spesielt viktige å ta vare på fordi de huser flest arter. Samtidig viser resultatene våre at det er viktig å sikre at små lokaliteter ikke blir mer isolerte – gode naboer kan delvis oppveie de negative effektene av å være liten.
Evju mener nøkkelen til en god forvaltning er å se områdene som et helhetlig system.
–Det er viktig å fokusere på enkeltlokaliteter og hvordan tilstanden kan bedres på den enkelte lokaliteten. Samtidig må den romlige fordelingen av naturtypen vurderes, slik at en bit-for-bit-nedbygging av de små gjenværende områdene unngås. Det krever god planlegging både på stor og liten skala, og aktiv skjøtsel av lokaliteter.
Kontaktperson: Marianne Evju
Les mer i NINA Temahefte 65:
Evju, M. & Stange, E (red.), Berger, A. L., Blumentrath, S., Endrestøl, A., Olsen, S. L., Skarpaas, O., Stabbetorp, O. E., Stöckmann, F. & Sverdrup-Thygeson, A. 2016. Når artenes leveområder splittes opp – eksempler fra øyene i indre Oslofjord. Sluttrapport fra strategisk instituttsatsing (SIS) 2011-2015. - NINA Temahefte 65. 49 s.