Natur i nærområdet er overraskende ujevnt fordelt i Oslo. De med dårligst råd har minst tilgang til blågrønne lunger og er mest utsatt for luftforurensning.
I de fleste byer i verden bor de med lavest inntekt i områder med mindre natur enn resten av befolkningen. Det dreier seg om avstand til parker eller skogområder, tilgang til sjø og vann og ikke minst hvor mye trær og annen vegetasjon som finnes der folk bor. Den skjeve fordelingen av såkalte blågrønne områder er spesielt tydelig i utviklingsland. At det også er sånn i en av verdens grønneste byer, kommer kanskje som en overraskelse på mange.
– Hvis det er én by i verden hvor vi kanskje forventet å finne en sosialt rettferdig fordeling av naturområder, så er det Oslo - en grønn by i et velstående og sosialdemokratisk samfunn med stor grad av likestilling mellom ulike grupper, sier Zander Venter, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Sammen med kolleger har han kartlagt hvor tilgjengelige blågrønne områder er i 99 delbydeler i Oslo, og sammenlignet dette med inntekt og innvandringsbakgrunn i de samme delbydelene. Studien ble nylig publisert i en artikkel i tidsskriftet «Science of the Total Environment». Denne typen kartlegging har man drevet ganske lenge med i storbyer over hele verden, men ikke i Norge.
– Vi fant at de med lavest inntekt og de med innvandringsbakgrunn har mindre tilgang til blågrønne områder enn andre, forteller Venter. Han presiserer at for innvandrerbefolkningen er det særlig avstanden til vann, som elver, innsjøer i Marka og fjorden, som slår ut i analysene.
Vi finner med andre ord det samme mønsteret i grønne Oslo som vi ser i mange andre deler av verden.
– Det er ikke så overraskende at det er slik i for eksempel Sør-Afrika, hvor jeg kommer fra, men vi forventet ikke å finne det i Oslo, sier Venter.
Avstand til natur gir negative helseeffekter
Forskere fra hele verden, for eksempel disse tyske hjerneforskerne, har funnet positive helseeffekter av å eksponeres for natur. Og motsatt viser forskning negative effekter av avstand til natur, slik som den nylige internasjonale studien som viste at mor har økt risiko for å føde barn med lav fødselsvekt når hun bor et stykke unna grønne lunger. I undersøkelsen bidro det norske Folkehelseinstituttet med viktige data fra Oslo-området.
– I kartleggingen vår fant vi at de med lavest inntekt også var mest utsatt for luftforurensning, forteller Venter.
Luftforurensning inneholder stoffer som svevestøv, nitrogendioksid og ozon, som gjør at folk blir sykere og dør tidligere av luftveissykdommer og hjerte- og karlidelser.
Tilgang til naturområder kommer da i tillegg til andre økonomirelaterte faktorer som bidrar til at helsen i befolkningen statistisk sett blir gradvis bedre med økende inntekt, slik som tilgang til gode helsetjenester, sunne boliger og et bra kosthold.
Nærnaturen er viktigst
Vi er vant til å tenke på Oslo som en by med mye natur, der Marka og fjorden sikrer selv de minst privilegerte god tilgang til bynatur. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Det har etter hvert kommet mye forskning som viser at det er den såkalte nærnaturen – den som befinner seg rett utenfor der vi bor – som har aller mest å si for helse og trivsel.
Og her står det ikke fullt så bra til. I hvert fall ikke for alle. Det finnes selvsagt byer der avstanden til natur er mye større, men Oslo kommer ikke spesielt godt ut i internasjonale sammenligninger. En stor undersøkelse fra 2021 anslo at godt over halvparten, og kanskje så mye som tre fjerdedeler, av Oslos befolkning bor i områder med mindre vegetasjon enn det Verdens helseorganisasjon anbefaler.
– Dessuten må vi huske på at folk i Oslo sammenligner seg mest med andre i samme by, ikke folk i andre deler av verden. Dermed kan opplevelsen av å ha mindre av noe enn andre være den samme i Oslo, påpeker Venter.
Det er den samme mekanismen som gjør at opplevelsen av fattigdom kan være sterk for noen grupper i Norge, selv om de i absolutte termer har mer ressurser enn fattige i andre verdensdeler. Vi snakker da om relativ fattigdom.
Og helseeffektene er altså synlige, også i Oslo.
Et kjent mønster i grønn drakt
Øst-vest-skillet i Oslo har sitt utspring i industrialiseringsperioden på 1800-tallet. Fra gammelt av bodde mange som arbeidet i industrien øst for Akerselva i Oslo. Siden 1970-årene har innvandringen til Oslo gitt øst/vest-skillet en tilleggsdimensjon, med en overvekt av innvandrere med bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika på østkanten.
– Det er derfor ikke overraskende at vi også finner en sammenheng mellom innvandringsbakgrunn og dårligere tilgang til naturarealer, forklarer Helene Figari, en av de andre forskerne i prosjektet.
Det historiske skillet mellom Oslos øst- og vestkant har vist seg svært motstandsdyktig. Studien bekrefter at den ulike fordelingen av blågrønne goder i stor grad faller sammen med de sosiale og økonomiske forskjellene mellom øst og vest.
– Ikke nok med det, fortsetter Figari. Fortettingen i Oslo foregår i et rasende tempo, og analysene vi har gjort, viser at det fortettes mest der folk har dårligst råd, blir mest eksponert for forurensning og har dårligst tilgang til bynatur. Mønsteret blir enda tydeligere hvis vi snur det hele på hodet.
Områder der konsentrasjonen av rikdom er spesielt stor, virker også spesielt beskyttet mot fortetting og tap av bynatur.
Forskerne er særlig bekymret over at Oslos fortettingsplaner bare ser ut til å forsterke dette mønsteret, og trekker frem småhusplanen som et eksempel.
– Samtidig som man freder private hager i områder med høy velstand, er det alt for liten oppmerksomhet om hvordan man skal sikre folk i fortettingsområder tilfredsstillende tilgang til nærnatur. Grønne klasseskiller kan bare motarbeides gjennom aktiv byplanlegging, fastslår Figari.
Les mer: Environmental justice in a very green city: Spatial inequality in exposure to urban nature, air pollution and heat in Oslo, Norway
Les også kronikken "En strengere småhusplan kan forsterke forskjellene mellom fattige og rike" (aftenposten.no)
Kontakt: Helene Figari og Zander Venter