News

 

Dette har vi lært av elgen på Vega

Published on: 1. February 2024
Author: Camilla Næss

Gjennom 30 år har studiene på Vega gitt oss mye kunnskap som er relevant for hjorteviltforvaltningen. De viktigste funnene er nå oppsummert og publisert i en egen rapport.

Dette har vi lært av elgen på Vega
Siden 1992 har nesten alle elger på Vega blitt merket med radio- eller GPS-halsbånd. I tillegg er det samlet inn DNA-prøver, vekter, kalveproduksjon og en rekke andre data. På det viset kunne forskerne studere dyrenes bevegelser, vektutvikling og reproduksjon gjennom hele livsløpet. Foto @ Ole A. Davidsen.

Tilbake i 1985 kastet to elger seg i vannet på Helgelandskysten og svømte ut til øya Vega. Kanskje var det eventyrlyst, kanskje ble kampen om tilværelsen så hard der inne på fastlandet at de ikke så noen annen utvei. Uansett beveggrunner, her ute i havgapet fant de en edens hage med milde vintre og kjølige somre. Variert natur, rikelig med beiteplanter og ingen truende rovdyr.

Flere dyr svømte etter disse pionerne, kalver ble født og bestanden vokste raskt. Frem til 1989 fikk elgen gå relativt uforstyrret på øya. Da ble det åpnet for elgjakt. Det første året ble to elger felt, og siden har det vært en gradvis økning i jaktuttaket.

Erfaringer fra 30 år i havgapet

Summen av tretti år med forskning på Vega har gitt opphav til mye av den kunnskapen vi i dag har om elgens økologi og forvaltning i Norge. Høydepunktene er for mange og lange til å få plass i denne korte saken.

Vil du gå i dybden kan du hoppe rett til rapporten her: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258. I denne finner du også referanser til de vitenskapelige artiklene som er publisert fra studiene.

– Studiene viser at måten vi jakter på kan ha store konsekvenser for hvilke egenskaper som går i arv og videreføres i en bestand, og dermed også for bestandens tilpasningsevne over tid. Det er viktig at vi kjenner til disse mekanismene for å kunne opprettholde en bærekraftig forvaltning av elgstammen, sier Erling Solberg, seniorforsker i NINA. 

Hvordan påvirker måten vi jakter på elgbestanden?

Som ellers i landet reguleres elgbestanden på Vega ved bruk av rettet avskyting. Det innebærer at fellingstillatelser fordeles på ulike kjønn og alderskategorier. Vanligvis får jegerne tildelt en større andel okser, ungdyr og kalver, mens voksne kuer i liten grad blir felt. Med en større andel elgkuer i bestanden øker også kalveproduksjonen, og antallet elg som kan høstes (jaktuttaket) blir større. I senere tid har det imidlertid vært en generell nedgang både i kalvevekter og antall kalver per ku i Norge. Kan det skyldes måten vi jakter på?

Da studien ble satt i gang tidlig på 1990-tallet var kjønnsraten i de norske elgbestandene svært skjev etter mange år med høy okseavskyting. En rådende oppfatning hadde lenge vært at kun et fåtall hanndyr var tilstrekkelig for å bedekke alle hunnene i en bestand. Men kunne en slik praksis likevel ha utilsiktede konsekvenser?

På Vega fikk forskerne tilgang på et naturlig «laboratorium» der det var mulig å studere nettopp slike spørsmål i kontrollerte omgivelser;

  • Hvordan varierer elgens vekt, reproduksjon og dødelighet gjennom livet og mellom individer, og hva kan best forklare denne variasjonen?
  • Hvordan bruker elgen landskapet, og påvirker jakta denne bruken?
  • I hvilken grad er innavl en begrensende faktor for kroppsvekst, overlevelse og reproduksjon?
  • I hvilken grad er elgen på Vega utsatt for jaktseleksjon, og er de selekterte egenskapene arvbare?

Oksenes alder påvirker neste generasjon

I en tidlig fase av prosjektet manipulerte forskerne oksenes aldersfordeling og andelen okser i bestanden for å undersøke hvordan skjevheter i kjønns- og aldersstruktur påvirker elgens vekst og reproduksjon. Først ble alle voksne okser felt under jakta, slik at det året etter kun var ungdyr som bidro inn i paringen. I årene som fulgte ble antallet okser redusert, men ikke oksenes alder.

– I begge tilfellene gjorde oksene fortsatt jobben, og greide å bedekke alle elgkyrne. Men vi så forsinkelser i kalvingstidspunktet året etter, og det kan gi konsekvenser på lang sikt, forklarer Solberg.

Kalver som blir født tidlig på året får naturlig nok mer tid til å vokse, og har større sannsynlighet for å greie seg gjennom vinteren. Store kalver blir oftest også store som voksne, mens mindre kalver forblir små.

En fordel for elgkua å bli mor tidlig

I et annet delstudium demonstrerte forskerne at kalvevekt også henger sammen med moras alder, kalvens kjønn, og om den er enkeltkalv eller tvilling, så her er det flere faktorer som spiller inn.

Elgen på Vega er i generelt i god kondisjon og svært produktiv, og mange elgkyr får sin første kalv allerede som toåring. Men er det en fordel eller en ulempe for kua å starte og reprodusere så tidlig i livet?

– Det krever mye energi å bære fram kalver, og det er lett å tenke seg at det kan gå på bekostning av kuas framtidige kroppsvekt og fruktbarhet når hun får sin første kalv tidlig i livet. Men på Vega så vi at det motsatte var tilfellet. Elgkyr som starter å reprodusere tidlig får i snitt flere kalver enn de som får sin første kalv senere i livet. I tillegg øker sannsynligheten for å overleve, siden jegere unngår å felle ku som går med kalv.

Elgku med trillinger er observert fire ganger på Vega. Denne familien ble fotografert i 2022. Foto @ Ole A. Davidsen.

Elgku med trillinger er observert fire ganger på Vega. Denne familien ble fotografert i 2022. Foto @ Ole A. Davidsen.

Mange barnløse okser – og noen få casanovaer

Mens de fleste av elgkyr opplevde å bli mødre var det langt større variasjon blant oksene. Det er stor konkurranse om elgkyrnes gunst, og kun en tredjedel av oksene fikk anledning til å bli far. Også blant disse var det stor variasjon i antallet avkom per okse. En okse ble far til intet mindre enn 44 kalver.

En røslig okse med stort gevir er mer attraktiv blant elgkyrne enn en uerfaren ung okse, og mye tyder på at disse oksene også stimulerer kua til å innlede eggløsning raskere. Følgelig blir kalvene også født tidligere. Men for å nå sitt fulle potensiale må oksen altså først overleve flere jaktsesonger.

Med litt flaks kan også mindre okser med mindre attraktive egenskaper slippe til. Og spesielt dersom oksene beskattes hardt, og kjønnsfordelingen er skjev.

Å være stor og sterk er sjeldent en ulempe, men det kan også hjelpe med litt flaks. Her ser vi okse  1665 på høsten i 2022, i en alder av 6 år. Foto @ Ole A. Davidsen.

Å være stor og sterk er sjeldent en ulempe, men det kan også hjelpe med litt flaks. Her ser vi okse 1665 på høsten i 2022, i en alder av 6 år. Foto @ Ole A. Davidsen.

Jakta kan gjøre elgen mindre på sikt

Genetiske studier viste at okser og kyr som ble født sent, og derfor var mindre enn sine artsfrender, hadde lavere sannsynlighet å bli skutt under jakta eller for å få fraskutt sine kalver. Både kroppsvekt og fødselstidspunkt har også en arvelig komponent. Det betyr at elgen på Vega kan bli mindre på sikt, forutsatt at jegerne fortsetter å jakte på samme måte i årene som kommer.

Både fordeler og ulemper med å være en vågal elg

Men det er ikke bare fysiske egenskaper som er gjenstand for jaktseleksjon. Også elgen har personlighetstrekk, som kan påvirke sannsynligheten for å overleve. Dristige elger som oppsøker åpne landskap og innmark blir oftere felt av jegere enn sky individer som i større grad oppholder seg i skogen. På den annen side er det gjerne i de åpne habitatene den beste maten finnes, så den som våger seg utpå (og overlever jakta) kan vokse seg større og blir mer produktiv. 

Innavl gir konsekvenser

Siden øya ligger langt fra land er Vegabestanden relativt isolert fra andre elgbestander, og har tidvis vært preget av innavl. Dette kan gi seg uttrykk i forsinket kalving, reduserte kalvevekter og færre tvillingfødsler.

– Elgen på Vega unngikk å pare seg med nære slektninger, men kun når det fantes bedre alternativer å velge i. I perioder med lav bestand og okseandel hadde elgkyrne få valgmuligheter, og i slike perioder så vi hyppige parringer mellom nære slektninger, sier Solberg.

Mennesket kan drive evolusjonen i en ny retning

De siste århundrene har mennesket overtatt rollen som de store rovdyrene har finslipt og tilpasset gjennom tusenvis av år. Men jaktforvaltning er en krevende øvelse, der mange hensyn skal balanseres opp mot hverandre. I motsetning til rovdyrene, som helst går etter de svakeste individene i bestanden, velger vi oftere de største og flotteste individene. Dette kan drive evolusjonen i en helt annen retning enn tidligere, og på sikt endre på individenes karaktertrekk i elgbestanden.

Forskningen på Vega understreker at jaktseleksjon kan påvirke elgens atferd og fysiske egenskaper, også på måter vi ikke alltid kan forutse. Men med kunnskap kan vi velge hvordan vi best kan forvalte jegerrollen.

Vega-forskningen viser at det er en fordel med en større andel okser

Heldigvis har vi forskere som stiller spørsmål og søker svar, bekrefter og avkrefter hypoteser og antakelser slik at vi kan ta gode avgjørelser for en mer bærekraftig jakt. I dag har vi fått en langt jevnere kjønnsfordeling i norske elgbestander, og kunnskapen fra Vega har vært et viktig bidrag.

– Høy genetisk variasjon er viktig for at arter og bestander raskt skal kunne tilpasse seg endringer i miljøet, for eksempel som følge av klimaendringer. I deler av Skandinavia er imidlertid okseandelen fortsatt lav, og med det øker faren for at viktig genetisk variasjon går tapt fra bestandene (genetisk drift). I slike bestander bør okseandelen økes dersom forvaltningen ønsker å opprettholde en genetisk robust bestand, påpeker Solberg.

Om prosjektet

Elgstudiene på Vega har pågått kontinuerlig siden 1992, og er et samarbeid mellom NINA og NTNU. I tillegg har Vega kommune, lokal elgforvaltning og Vegas mange elgjegere bidratt med hjelp og mye data til prosjektet. Herunder inngår også lokale medarbeidere som har deltatt under merking og oppfølging av elgene gjennom året.

Kontakt: Erling J. Solberg

Les rapporten: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258.

Les også: Elg-selfier avslører elgens kosthold

 

Print
Search for articles

Norwegian Institute for Nature Research

NINA is an independent foundation for nature research and research on the interaction between human society, natural resources and biodiversity.
Follow us on: