For at mennesker og ville dyr skal kunne dele på stadig mer pressede arealer, må rammeverket for viltforvaltningen ha rom for ulike interesser og synspunkter.
Elgforvaltningen i Norge trekkes fram som et eksempel på forvaltning som fungerer godt. Foto: John D.C. Linnell / NINA.
Kampen om arealene tilspisser seg. Vi blir flere folk. Vi bygger mer, og har stadig større behov for naturressurser. Samtidig skal vi ta vare på ville dyrearter. Det betyr at det også blir et stadig større behov for å finne modeller for sameksistens mellom vilt og mennesker. Eller modeller for «land sharing» - ikke «land sparing», som det klinger så fint på engelsk.
– Hvilke forvaltningsmodeller kan være egnet for det? Det var utgangspunktet vårt for å gå gjennom ulike rammeverk for viltforvaltning, og sette det i et historisk perspektiv, forteller Bjørn Petter Kaltenborn, som er seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Sammen med kollega John D.C. Linnell, seniorforsker i NINA og professor ved Høgskolen i Innlandet (HINN), har han nylig fått publisert artikkelen «The Coexistence Potential of Different Wildlife Conservation Frameworks in a Historical Perspective» i tidsskriftet Frontiers in Consercation Science.
Lang historie – og stadig mer konflikt
Det er mulig å trekke linjene i viltforvaltningen helt tilbake til 1600-tallet og de første dyrevernsaktivistene. De fleste forvaltningsrammeverkene som preger viltforvaltningen i dag, dukket imidlertid opp på 60- og 70-tallet.
– En skulle tro at feltet hadde utviklet seg mer i retning av enighet om hva som er god viltforvaltning, men omtrent alle ideer, retninger og ideologier som har dukket opp igjennom historien lever fortsatt og har sine tilhengere, sier Kaltenborn.
Han forteller at det er mye diskusjon om hva som er de beste viltforvaltningsmodellene, og at det faktisk er flere konflikter i dag enn tidligere. Mye av uenigheten bunner i ulike etiske tilnærminger til forvaltning.
– Det er stort sprik om hva som bør vektlegges, og mange av rammeverkene fokuserer på snevre interesser, sier Kaltenborn.
Han gir noen eksempler på dette:
– Villmarksperspektivet er puristisk, og har lite rom for andre interesser enn å beholde den «urørte» naturen. Litt forenklet så har vi på ene siden ideologisk baserte retninger som er opptatt av enkelt arter og individer og at dyr skal unngå lidelse, og på den annen side en miljøetikk som er opptatt av å sikre økosystemer og forutsetninger for at naturen skal romme leveområder for et mangfold av arter og prosesser. Vi kan beskrive disse motpolene som en regelstyrt etikk i kontrast til en konsekvensorientert etikk. Mellom de marginale ytterpunktene finner vi hele spennet av perspektiver på viltforvaltning.
Bærekraftig bruk forener flere interesser
Kaltenborn understreker at i dagens komplekse samfunn trenger vi tilnærminger som har rom for forskjellige synspunkter og interesser, og at en må ha en pragmatisk tilnærming.
– En del interesser vil alltid være inkompatible, men det kan løses ved å skille dem i tid og rom gjennom å ha ulike soner for forskjellige aktiviteter.
De to forskerne konkluderer med at få av rammeverkene duger i en moderne flerbruksverden.
– Sosio-økologiske og bærekraftperspektiver er sannsynligvis de eneste rammeverkene som har tilstrekkelig potensiale til å forene flere brukerinteresser over tid, sier Kaltenborn. Det sosio-økologiske perspektivet kobler sosiale, økonomiske og miljømessige prosesser, og er egnet til å håndtere kompleksiteten av arealbruksinteresser i et helhetlig system. Bærekraftperspektivet er en pragmatisk måte å operasjonalisere politikk og mangfoldet av verdier knyttet til viltforvaltning, eller sagt på en annen måte; tverrfaglighet formet gjennom politikk.
Både og i norsk viltforvaltning
Hvor godt er så norsk viltforvaltning rustet til å forene brukerinteressene på stadig mer pressede arealer? Både og, ifølge Kaltenborn.
Han trekker fram elgforvaltningen i Norge som et eksempel på forvaltning som fungerer godt.
– Elgforvaltningen i Norge er veldig god, og internasjonalt anerkjent. Den er basert på mye kunnskap, med sterk fokus på økologisk bærekraft. Vi har jaktkvoter som bidrar til å opprettholde den ønskede populasjonsstrukturen, og i Norge og Sverige har vi de tetteste elgbestandene i verden, oppsummerer Kaltenborn.
Han påpeker at det er også noen kostnader med å ha så stor elgbestand, og nevner viltpåkjørsler og konflikter med skogindustrien på grunn av skader på trærne.
Jakt har en stor sosial, økonomisk og kulturell betydning i Norge, og Kaltenborn forteller at det er også er flere arter som ikke har det så bra i et rent økologisk perspektiv, slik som rypa.
– Slik er det i et land hvor utmarka i stor grad er kulturmark, og vi har lange brukstradisjoner som står sterkt. Da må vi ha en viltforvaltning som har godt samspill med landbrukssektoren. Det er helt annerledes i for eksempel Alaska.
Det som er sikkert er at viltforvaltning også i framtiden vil være en krevende oppgave hvor mange interesser må tas hensyn til.
– Dette vil nok kreve en miljøorientert pragmatisme med betydelig vekt på argumenter for menneskelig nytte, det vi ofte kaller en antroposentrisk tilnærming. Det vil også kreve en metodologisk pluralisme hvor løsninger må tilpasses lokale forhold og kulturelle kontekster. Samtidig må det advares mot det vi kan kalle moralsk relativisme, det vil si at ulike kulturelle verdier og oppfatninger ikke kan måles mot hverandre, og at alle verdier knyttet til vilt dermed er like viktige. Det kan åpne for en ‘alt er like bra’ tilnærming som vil underminere forsøk på å utvikle forvaltnings regelverk som har større legitimitet og aksept i befolkningen, avslutter Kaltenborn.
Kontakt: Bjørn Petter Kaltenborn