Innvandrergruppene har generelt fått liten oppmerksomhet innen norsk friluftsforskning, men denne kvalitative studien gjennomført blant innvandrerkvinner i Alna bydel i Groruddalen viser at mange er fysisk aktive og har turgåing som et viktig element i hverdagen. Faktisk peker turgåing seg ut som den viktigste aktiviteten informantene har utenom hjemlige og andre plikter.

Turgåingen foregår mest i nærmiljøet, og informantene bruker helst turveier, og holder seg gjerne til bebygde miljøer og grøntområder i området der de bor. De som legger ut på lengre turer går helst til andre sentra eller boligområder i Groruddalen. IKEA peker seg i denne sammenhengen ut som det viktigste turmålet. Til tross for at Alna bydel grenser mot Østmarka, er skogen i seg selv et lite populært turmål blant kvinnene.

At kvinnene blant annet har IKEA som utfartsmål svarer kanskje ikke helt til dominerende oppfatninger om hva friluftsliv er, og hvor det skal foregå. Men kvinnene tar i bruk omgivelsene på sin egen måte og gir det et nytt innhold og en egen mening. Fremfor å gå i Oslomarka går de heller på tur i semi-urbane omgivelser i nærmiljøet. Heller enn å legge turen til Østmarkssetra eller Linderudkollen, velger de å ta en kaffekopp og en pust i bakken på IKEA. Turgåingen koples ikke utelukkende til fritid, men integreres i kvinnenes hverdagslige rutiner, som for mange er preget av flytende overganger mellom familiære plikter, arbeid og fritid. Det gir grunn til å stille spørsmål ved hva ”friluftsliv” egentlig er, og hvorfor ikke de intervjuedes utendørspraksis skulle falle inn under begrepet. Kulissene for turgåingen er kanskje ikke de samme; like fullt må slike aktiviteter betraktes som elementer i et nærmiljøorientert, men fullverdig hverdagsfriluftsliv som gir rekreasjon og som tillegges stor betydning av utøverne. For kvinnene varierer motivasjonen for å gå på tur – det handler om å være sosial, å bryte med hverdagslige rutiner og være sammen med andre i andre omgivelser. Og det handler om helse, mosjon, frisk luft og få tid og rom til seg selv i en hektisk hverdag.

Informantene gjør omgivelsene til sine gjennom å ta dem i bruk på bestemte måter. Samtidig har de en klar preferanse for ”designede” naturområder, altså planlagte og plantede grøntstrukturer. De etterspør også mer tilrettelegging av nærmiljøet i forhold til egne aktiviteter og behov. Den praktiske utfordringen består dermed i å utforme nærområder som på den ene siden åpner opp for og ivaretar ulike former for praksis – for fleksibel anvendelse og et mangfold av aktiviteter – og på den annen side imøtekommer behovet for mer parkpregede og tilrettelagte områder som tydelig signaliserer hva som skal foregå der.

Funn fra studien illustrerer tydelig hvordan aktivitet i friluft ikke bare handler om fysiske aktiviteter, men også om hvordan omgivelsene fortolkes, altså hvordan utøverne forstår omgivelsene og hvilke aktiviteter de innbyr til. Fremtidig satsing i forhold til tilrettelegging av nærområder for friluftsliv bør derfor rette oppmerksomheten mot det landskapet friluftslivet praktiseres eller er tenkt praktisert i. En styrking av friluftslivet i alle lag av befolkningen bør med andre ord ikke bare konsentrere seg om selve utøvelsen av aktivitetene, men også ta utgangspunkt i landskapspreferanser, tilgangen til egnede og ønskede landskapstyper og ikke minst den sosioøkonomiske fordelingen av denne. Det siste blir særlig relevant i urbane strøk hvor grøntområder i økende grad blir knapphetsgoder.

Kontaktpersoner i NINA: Helene Figari og Hanne Haaland

• NINA Rapport 479