Foto: Ingunn M. Tombre (NINA).
Mange gårdbrukere har store utfordringer med gjess som beiter på innmark. Særlig i Vesterålen og Nord-Trøndelag er problemene store, der tusenvis av kortnebbgjess og hvitkinngjess (kun Vesterålen) raster om våren på vei til hekkeplassene på Svalbard. For noen gårdbrukere er det ingen annen utvei enn å jage gjessene bort fra markene. Men er dette et effektivt tiltak?
For å svare på dette har forskere fra Norge og Danmark gjort nettopp dette. Altså jaget gjess.
Jaget gjess døgnet rundt
– Doktorgradsstudent Caroline Simonsen ved Aarhus Universitet har gjort en betydelig feltinnsats, med jaging av gjess døgnet rundt, forteller Ingunn Tombre, som er seniorforsker i NINA og leder av MIGRAPOP-prosjektet som studien er en del av.
Hun forteller at i tillegg til et omfattende feltarbeid, har analysene i ettertid vært utfordrende fordi det er så mange faktorer som påvirker gjessenes adferd.
– Lokalisering og kvalitet på engen, når i sesongen og tidspunkt på døgnet og ulike værforhold er alle faktorer som påvirker hvordan gjessene bruker arealene og hvordan de responderer på jaging. Det er derfor viktig å kunne isolere de ulike årsakssammenhengene.
Studien er gjennomført i Nord-Trøndelag, men resultatene er relevante også andre steder der gjessene utfordrer landbruket.
– Vi har hatt et svært godt samarbeid med lokale gårdbrukere og andre lokale som har bidratt i felt, og det har vært en utmerket dialog hele veien i prosjektet. Vi håper at resultatene kan være relevante for mange, sier Tombre.
(saken fortsetter under bildet)
Foto: Karl-Otto Jacobsen (NINA).
– I studien ble et sett med tilfeldig valgte arealer som vi vet har mye gjess om våren valgt ut, forklarer Tombre.
Hvert jorde fikk samme jageintensitet gjennom hele perioden gjessene var til stede; enten 2, 5, 7 eller 10 ganger for dagen. Forskerne noterte både flokkstørrelse og hvor langt unna gjessene var når de flyktet, samt antall ekskrementer på marken. Sistnevnte ble sammenlignet med kontrollarealer uten jaging.
Venner seg til jagingen
Hvor ofte gjessene ble jaget påvirket ikke flokkstørrelsen eller fluktavstand, men på slutten av sesongen registrerte forskerne færre ekskrementer der jagingen hadde vært mest intens.
– Størst var effekten av jaging tidligst i perioden, noe som viser at gjessene til en viss grad venner seg til det hele, forteller Tombre.
Gårdbrukere i Nordland og Nord-Trøndelag som har kortnebbgjess og/eller hvitkinngjess på eiendommene sine om våren, kan i dag søke om å få dekket noe av de økonomiske tapene dette medfører. For mange vil dette imidlertid ikke være noe alternativ, da det er behov for graset og det økonomiske tapet blir for stort.
Må jages intensivt
– Denne studien viser at jaging kan være et alternativ, men at det må jages intensivt om dette skal ha noen effekt, oppsummerer Tombre.
– Gårdbrukerne poengterer dette også selv, og i en våronn-periode som krever det meste av døgnet kan det være vanskelig å ha tid og ressurser til intensiv bortjaging av gjess. For å unngå at gjessene bare jages bort på naboens mark, bør jagingen være koblet mot en tilskuddsordning slik at gjessene kan finne arealer som det ikke jages på, poengterer hun.
MIGRAPOP-prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd, Miljødirektoratet, Fylkesmennene i Nordland og i Nord-Trøndelag, Fram-senteret i Tromsø og Aarhus Universitet.
Studien er publisert i Journal of Applied Ecology. Last ned PDF eller les artikkelen på nett.
Kontakt: Ingunn Tombre