Med et treff gjennom begge lungene kan en regne med at en elgkalv kan bevege seg ca 130 meter før den faller om. Maksimal fluktavstand for et godt truffet vilt kommer an på dyrets størrelse, uavhengig av hvilken art det er. Foto Kari Sivertsen
Hittil har det ikke eksistert noen god definisjon av skadeskyting. Selv ikke i lovverket er dette definert. Med økende interesse for blant annet rovviltjakt og episoder med mediefokus på skadeskytinger, blir det stilt spørsmål om skadeskytingsomfanget er akseptabelt eller ei.
Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Høgskolen i Hedmark og den svenske Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA) har utviklet en ny modell som, uavhengig av viltart, kan hjelpe jegerne til raskere å vurdere sannsynligheten for at en skadeskyting har skjedd og at man derfor står ovenfor et ettersøk.
Voksen elg løper opptil 300m
-En voksen elg med skudd sentralt gjennom begge lunger makter maksimalt å holde seg oppreist i 30 sekunder etter påskyting før den mister bevisstheten og faller som følge av forblødning. Dette tilsvarer en maksimal forflytning på 300 meter dersom den løper i 40 km/t (10 m/s). Ut i fra en dyrevelferdsmessig betraktning kan vi derfor definere 300 meter som en grenseverdi for skadeskyting. En voksen elg som går lengre enn 300 meter kan vi derfor definere som skadeskutt, forklarer professor Jon M. Arnemo ved Høgskolen i Hedmark sin avdeling for anvendt økologi og landbruksfag på Campus Evenstad.
-Vi har i vår modell tatt utgangspunkt i fellingsdata for voksen elg, nærmere bestemt tilfeller der elgen er skutt gjennom begge lungene, som er det anbefalte treffområdet og som fører til hurtig død, forklarer Arnemo videre. Vi har sett at en voksen elg normalt beveger seg 65 meter etter treff i begge lunger. Vi har altså kunnskap om både en forventet fluktstrekning på 65 meter og en maksimal fluktstrekning på 300 meter for voksen elg.
Overførbart
- Elgens fluktstrekning er overførbar til andre pattedyr som blir skutt gjennom lungene, sier NINA-forsker Sigbjørn Stokke som har ledet arbeidet med analysene og modellutviklingen.
Kunnskap om jaktprosjektilenes virking i viltet og likheter i viltartenes fysiologi gjør at maksimal og gjennomsnittlig fluktavstand kan beregnes for alle pattedyr som jaktes.
De mest fundamentale livsprosessene kan betraktes som en funksjon av kroppsstørrelse. Skadeomfanget vil øke desto mindre dyret er, gitt at kulens størrelse er den samme. Samtidig er blodvolumet relativt sett likt for alle pattedyr, mens sirkulasjonstiden for blodvolumet øker desto større dyret er.
- Disse sammenhengene betyr at normalt forventede og maksimale fluktstrekninger kan tallfestes for alle jaktbare pattedyr og at forholdet mellom disse to strekningene vil være tilnærmet lik for alle arter, forklarer Stokke.
Holdepunkt for jegere
-Dersom vi kjenner normal og maksimal fluktstrekning for en art samt normal fluktstrekning for en annen art kan vi estimere maksimal fluktstrekning for sistnevnte art. Denne maksimale fluktstrekningen blir derfor, som for voksen elg, grenseverdien som definerer overgangen mellom en vellykket human felling og skadeskyting, forklarer han.
Fellingsdata for 636 voksne elger, 346 elgkalver, 56 bjørner, 235 gauper og 111 rødrever inngår i rapportens analyser. Rapporten angir maksimal fluktavstand til 300 meter for voksen elg, 156 meter for bjørn, 129 meter for elgkalv, 49 meter for gaupe og 11 meter for rødrev.
Ved å tallfeste en grenseverdi for skadeskyting for viltarter med ulik kroppsstørrelse får man et konkret mål å forholde seg til under praktisk jaktutøvelse. Dersom et påskutt dyr beveger seg lengre enn denne grenseverdien, er det stor sannsynlighet for at det har mottatt et dårlig treff og at man står foran et ettersøk.
Kan ta bedre beslutninger
- Våre definerte grenseverdier for skadeskyting er på ingen måte absolutte. Men sammen med jegernes erfaring og kunnskaper kan grenseverdiene bidra til at det fattes bedre og raskere beslutninger i jaktsituasjoner og at verdifull tid spares når skadet vilt må avlives, avslutter Stokke.
Rapporten er laget av Sigbjørn Stokke, NINA, Jon M. Arnemo, Høgskolen i Hedmark, Arne Söderberg, SVA Uppsla og Morten Kraabøl NINA Lillehammer, og ble utgitt av NINA på oppdrag fra Miljødepartementet via Direktoratet for naturforvaltning.
Les mer:
Kontaktpersoner: