Tiltak for å redusere antallet hjort har stoppet den negative trenden i slaktevekter. Det samme har imidlertid ikke skjedd for elg.
Foto: Espen Lie Dahl.
Antallet hjort har økt jevnt og trutt siden starten av 1970-tallet. Økningen har vært fulgt av en reduksjon i vekter og fruktbarhetsrater på Vestlandet og i Trøndelag som en følge av større konkurranse om matressursene. De siste fem til ti årene har derfor forvaltningen tatt grep for å redusere bestanden.
– Det var forventet at det ville stoppe den negative trenden – og det ser vi i overvåkningsmaterialet nå, sier Erling Solberg, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning.
Han forteller at i de områdene der bestanden er redusert, har det ikke vært ytterligere nedgang i vekter. Tvert imot har det vært en tendens til økning i enkelte områder. NINA har ikke analysert utviklingen i hjortens fruktbarhetsrater de siste 5 årene, men det er å anta at også kalveproduksjonen er stabilisert eller styrket etter bestandsreduksjonen.
Ikke sett den samme effekten hos elg
Elgen har en lignende forhistorie med økende antall og påfølgende reduksjon i kroppsvekst og fruktbarhetsrater.
– Også her ble det tatt grep for å redusere bestandene, men der har vi fortsatt til gode å se en slik positiv respons i vekter og fruktbarhetsrater, forteller Solberg.
En viss forsinkelse av en eventuell positiv effekt er ifølge Solberg å forvente hos store hjortedyr. Elgen kan potensielt leve lenge, og dersom den er født under dårlige forhold vil det kunne gi vedvarende negativ effekt for individet selv om forholdene bedrer seg. Det er dessuten en sammenheng mellom tilstanden til foreldrene, og hvordan avkommet utvikler seg.
Dette forklarer imidlertid ikke hvorfor responsen er forskjellig hos hjort og elg. Forskerne vet ikke hvorfor hjorten tilsynelatende responderer raskere enn elgen på bestandsreduksjon, men de har gjort seg en del tanker. Kanskje kan forskjeller i diett være en del av forklaringen.
– Elgen spiser mer lauv og kvist enn det hjorten gjør, og det kan potensielt ha stor effekt på trærnes utviklingsmuligheter. Trærne har lang generasjonstid, og effekten av elgens beiting vil derfor vedvare en stund. Hjorten er mer en graseter og beiter på planter som responderer raskere på fravær av beiting, forklarer Solberg.
Hovedinntrykket fra jaktstatistikken er at den norske elgbestanden er redusert de siste 5 årene, mens hjortebestanden har vært mer stabil. Den samme trenden reflekteres i antallet elg og hjort som påkjøres av bil og tog. 
Fig: Antall hjortevilt felt (venstre y-akse for alle figurene) og drept av bil og tog (høyre y-akse) i Norge i perioden 1970–2016 fordelt på art. Data fra SSB (www.ssb.no) og kommunale viltnemnder (antall rådyr felt i perioden 1984–2000). Årstallet antyder første året i jaktåret (eks. 2005 er for jaktåret 2005–2006).
Les mer: Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. R., Solem, M. I., Holmstrøm, F., Jordhøy, P., Nilsen, E. B., Granhus, A. & Eriksen, R. 2017. Hjortevilt 1991–2016: Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt - NINA Rapport 1388. 125 s.
Kontaktperson i NINA: Erling Solberg
Overvåkingsprogrammet for Hjortevilt
Elg, hjort og villrein er blant de viktigste viltressursene i Norge og er gjenstand for stor interesse blant jegere, viltforvaltere og forskere. For å betjene denne interessen ble det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt etablert i 1991. Programmet eies og finansieres av Miljødirektoratet, mens Norsk institutt for naturforskning (NINA) er ansvarlig for driften. Hensikten er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem, med særlig vekt på å avdekke endringer i hjortedyras kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet.
Les mer om overvåkingsprogrammet på NINAs nettsider.