Naturvern har vært et gjennomgangstema i den offentlige debatt gjennom flere tiår. Bekymringsmeldingene har vært mange: Skogen dør, enga gror igjen eller bygges ned, arter forsvinner, vassdragene forsures og havet er snart tomt for fisk.

Nyhetsoppslagene fører lett til polarisering. For noen rykker dommedag nærmere, mens andre blir skeptiske. De tilhørende debattene er derfor viktige både for forskere, beslutningstagere og opinionen. Også Naturindeks for Norge utfordrer til debatt om norsk natur. For at debatten skal bli fruktbar, er det imidlertid viktig å ha klart for seg hva naturindeksen er – og hva den ikke er.

Formålet med naturindeksen har vært å skaffe oversikt over et ellers nokså mangetydig bilde av norsk naturs tilstand og utvikling. Naturindeksen er et måleverktøy forankret i forskningsresultater om biologisk mangfold (se www. dirnat.no/naturindeks). Den sier altså ingen ting om politiske målsettinger.

Grunntanken i Naturindeks for Norge er å rekonstruere hvilke bestandsstørrelser ulike planter og dyr ville ha hatt uten vesentlig menneskelig påvirkning, og deretter bruke dette anslaget, som vi har kalt «referansetilstand», som grunnlag for å vurdere bestandene til de samme artene i dag.

Indeksen er bygd opp av 309 indikatorer, i form av planter, dyr og en rekke andre variabler som alle på ulikt vis forteller oss noe om det biologiske mangfoldet. For å kunne sammenstille kunnskapen om indikatorene til ett tall, måles avviket fra referansetilstanden for hver indikator. Naturindeksen er et veid gjennomsnitt av disse avvikene.

Referansetilstandene er altså ingen politisk definert «idealtilstand», men et faglig anslag av den opprinnelige tilstanden for biologisk mangfold, og dette er gjort på grunnlag av den beste kunnskap som har vært mulig å samle for fagfolkene (i alt 125 forskere fra landbruks-, fiskeri- og miljøinstitutter). Referansetilstanden er heller ingen en politisk målsetning – det er en referanse forskerne har trengt for å kunne beregne graden av avvik som følge av menneskelige påvirkning.

I svært mange tilfeller er det rimeligvis helt urealistisk – og i en del tilfeller sikkert heller ikke ønskelig – å tilbakeføre en arts bestandsstørrelse og utbredelse til dette nivået.

Med begrepene på plass, kan man diskutere tallene og tolkningen av dem. Vi konsentrerer oss her om enkelte sider ved naturindeksens framstilling av skog, som har vært gjenstand for kritikk. Nils Bøhn (Trønder-Avisa 30.09.2010) hevder at en lav indeks for skog ikke tilsier en dårlig tilstand for biologisk mangfold fordi referansetilstanden er urealistisk høy. Dette er vi uenige i.

Mange arter har utviklet seg i urskog, dvs. skog helt uten menneskelig påvirkning. For indikatorer fra Landskogtakseringen har registreringsflater med naturskog og gammel skog vært brukt som referanse (se DN-utredning 4-2010). Naturskog og gammel skog er noe av den mest urørte skogen vi har i Norge i dag, men som det fremgår av skogkapitlet i naturindeksrapporten (DN-utredning 3 -2010) skiller den seg fra urskog ved blant annet mindre død ved. Hvis vi hadde brukt urskog som referanse, ville indikatoren død ved derfor fått en vesentlig lavere verdi i indeksen.

Bøhn gjentar et mye brukt argument om at tilveksten av gammelskog og mengden død ved har økt de siste hundre år, og at dette bør ha hatt en positiv effekt på biologisk mangfold. Denne effekten vil imidlertid ofte være sterkt forsinket der det ikke er gammelskog i nærheten som artene kan kolonisere fra. Videre øker dødvedmengden mest i områder med få arter, som f eks fjellskog, mens det naturlige artsmangfoldet er størst i varmekjære skogtyper i lavlandet, der press fra både skogbruk og utbyggingsinteresser fortsatt er betydelig. Økningen i mengden død ved skjer i dag også parallelt med fortetting av skogen. Dette er negativt for mange truete arter som er varmekjære og avhengig av direkte solinnstråling. For de fleste insektgrupper er en død stokk i tett skog nærmest uten betydning sammenlignet med en som ligger i ei soleksponert, åpen li. I urskog eller beiteskog finnes rikelig med slike åpne miljø.

Kort oppsummert mener vi at det biologiske mangfoldet i skog avviker betydelig fra realistiske referansetilstander, selv om det kan være tegn til en positiv utvikling for deler av mangfoldet. Naturindeksen gjenspeiler dette ved en lav, men nokså stabil tilstand for skog de siste tiårene. Men om dette er et politisk akseptabelt nivå, kan ikke leses ut av naturindeksen.

Som statssekretær Heidi Sørensen sa ved lanseringen av naturindeksen, har vi ennå ikke hatt noen grundig debatt om hvilke politiske mål vi skal sette. Hvilket nivå bør naturindeksen ligge på? Mer generelt: Hvilken natur vil vi ha? Den debatten må vi ta nå. Dette vil være særlig viktig – og vanskelig – der vi må inngå kompromisser med næringsutøvelse og andre hensyn. Naturindeks for Norge gir oss imidlertid et ryddig kunnskapsgrunnlag for en slik debatt.

• 12 October 2010
• Author: Bjørg Bruset
• Number of views: 1338