I fjor sommer oppdaget forskere fra NINA hvitfinnet steinulke i Tunnsjøen, en art som tidligere ikke er registrert i Namsenvassdraget. Nye undersøkelser tyder på at arten har blitt spredt dit av mennesker.
Hvitfinnet ferskvannsulke. Illustrasjon Gösta Sundman, 1891.
Før funnet i Tunnsjøen var det kun registrert tre forekomster av hvitfinnet steinulke (Cottus gobio) i Norge. Arten er imidlertid vanlig i Sverige. Nå har forskerne kartlagt mulige spredningsveier for å få svar på hvordan fisken har kommet til vassdraget.
Ikke naturlig spredning
Den nærmeste naturlige forekomsten av hvitfinnet steinulke finner vi i Fiskløysa, en tilløpselv til Murusjøen i Lierne, som drenerer til Sverige. Etter grundige undersøkelser av vassdragene i området rundt Tunnsjøen, konkluderer forskerne med at det ikke er sannsynlig at arten har spredt seg naturlig østfra.
–Vi fant ingen naturlige spredningsveger for steinulke mellom de to vassdragene, det tyder på at arten er spredt via menneskelig aktivitet, sier Tor G. Heggberget, seniorforsker og spesialrådgiver i NINA.
Kartleggingen ga heller ingen nye funn av ulkefisken i området.
Steinulka lever normalt på grunt vann både i innsjøer og bekker. Det er vanlig at den opptrer i høge tettheter der den er etablert som en bestand.
–Vi fanget kun to individer av hvitfinnet steinulke i Tunnsjøen, på tross av at det ble lagt ned en betydelig fangstinnsats, både i strandsonen og tilløpsbekker. Det tolker vi som at steinulka nylig er innført til Tunnsjøen, og ennå ikke har etablert seg, forklarer Heggberget.
Steinulker har tradisjonelt blitt brukt som levende agn ved ørretfiske. Det kan også være tilfellet i Tunnsjøen.
De to steinulkene som ble funnet i Tunnsjøen var i underkant av 5 cm lange. Foto © Tor G. Heggberget/NINA.
Uheldig spredning av fisk
Spredning av fremmede fiskearter kan utgjøre en alvorlig trussel mot stedegne arter, og fiske med levende fisk som agn er forbudt i Norge. Slike nykommere kan både opptre som konkurrenter om matfatet og bære med seg parasitter og sykdommer.
I de øvre delene av Namsenvassdraget fantes opprinnelig bare ørret og røye, foruten den særegne namsblanken. Namsblank er den eneste laksen i Europa som tilbringer hele livet i elva, og finnes ikke noe annet sted i Europa. Det gjør at bestanden er ekstra sårbar for miljøendringer.
–En eventuell spredning av hvitfinnet steinulke til Namsenvassdraget anses derfor som uheldig, spesielt i forhold til laksefisk, sier Heggberget.
Hvitfinnet steinulke er en vanlig art i svenske vassdrag, men i Norge kjenner vi fra før kun tre forekomster. Arten ble først påvist på norsk side i grensesjøen Store Le i Østfold i 1968. I tillegg finnes hvitfinnet steinulke i tilløpselver til Murusjøen i Nord-Trøndelag, der den ble påvist første gang i 2008, trolig innvandret østfra, fra Sverige. I nyere tid er arten også innført til Tanavassdraget i Finnmark. I 2014 ble den registrert i Tunnsjøen.
Kartleggingen er utført på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Kontakt:
Tor G. Heggberget
Les mer:
Kartlegging av fiskearter i og nær Tunnsjøen, med spesiell vekt på forekomst av hvitfinnet steinulke, Cottus gobio L. NINA Rapport 1118.
Ørekyt er en annen innført art som nå er på full fart nedover Namsen. I prosjektet Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen; kartlegging av Namsblanken skal forskerne sammenligne namsblankforekomster i områder med og uten ørekyt.
Forskerne i NINA ønsker din hjelp til å kartlegge spredning av ferskvannsfisk.
Hvitfinnet steinulke (Cottus gobio)
Hvitfinnet steinulke er en liten fisk som blir opptil 12-15 cm lang. Den er en stasjonær, territoriell gruntvannsfisk som lever i strandområder, bekker og elver. Her danner den ofte store bestander.
Den lever av bunndyr, men kan også ta fiskerogn og yngel. Gyting foregår om våren eller forsommeren. Hannen bygger da et hulelignende reir av grus og stein, hvor han lokker til seg en eller to hunner som legger rundt 100 egg inne i reiret. Hannen vokter eggene i 3-4 uker frem til klekking.