Både store samfunnstrender og lokale interesser skaper press på verneområdene, viser en evaluering av 10 år med lokal forvaltning av nasjonalparker.
Foto: Vegard Gundersen / NINA.
I 2010 ble forvaltningsansvaret for nasjonalparker og store verneområder overført fra fylkesmennene til verneområdestyrer med politisk oppnevnte representanter fra berørte kommuner og fylkeskommuner. Nå har Nordlandsforskning, Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Fridtjof Nansens institutt evaluert hvordan dette har fungert. NINA har evaluert hvordan verneverdiene blir ivaretatt. Evalueringen er gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet.
– Vi har ikke grunnlag for å si at verneverdier blir dårligere ivaretatt med denne modellen, men vi ser at det generelt blir mer press mot verneverdiene, sier NINA-forsker Vegard Gundersen.
Hva er de største utfordringene for forvaltningen av verneområdene?
– Det er de store naturbrukstrendene i samfunnet som legger premissene for utfordringer verneområdestyrene har, sier Gundersen.
Stadig flere vil ut på tur, og nasjonalparker og andre verneområder opplever vekst i turisme. Merkevarestrategien for nasjonalparkene legger opp til at nasjonalparkene skal bli mer tydelige attraksjoner. Etablering av nasjonale turstier er et eksempel på slik merkevarebygging.
Det som skjer utenfor verneområdene legger premissene
Selv om det er begrenset hva som er tillatt å gjøre inne i verneområdene, påvirker likevel samfunnstrendene verneområdene.
– Det som skjer utenfor verneområdet legger premissene for det som skjer inni. Det er en storstilt utbygging i randomsonene utenfor verneområdene, samtidig med mange tiltak for tilrettelegging for friluftsliv og turisme gjennom merka stier og oppkjørte løyper. Det gir stort press inn i verneområdene, forklarer Gundersen.
At lokal forvaltning nå har ansvar for både det som skjer inni og utenfor verneområdet, burde legge til rette for å løse disse utfordringene på en god måte, men forskerne har sett at det ofte ikke blir sett i sammenheng.
– Det er lokalpolitikere som sitter i verneområdestyrene og som også håndterer plan- og bygningsloven utenfor vernegrensene, men det er mye som tyder på at lokalpolitikere skiller veldig sterkt på innenfor og utenfor grensene, og ikke ser dette i en sammenheng slik man kunne ønske og forvente, sier Gundersen.
Mange dispensasjoner gis innenfor verneområder
Verneområdestyrene behandler mange dispensasjonssøknader om motorferdsel og bygging. Gamle brukstradisjoner moderniseres, noe som for eksempel innebærer at eldre setre og fiskebuer moderniseres til helårs fritidsboliger. Flere ønsker å bruke skuter til frakt og framkomstmiddel.
– Vi har ikke grunnlag for å si at lokal forvaltning av verneområdene har medført en mer lempelig praksis med dispensasjonssøknader, men vi ser at mange av dispensasjonssøknadene behandles med §48 i Naturmangfoldloven, sier NINA-forsker Odd Inge Vistad.
Paragrafen skal egentlig bare brukes i spesielle tilfeller, men evalueringen viser at det har utviklet seg til å bli vanlig praksis.
– Vi ser noen eksempler på at enkeltvedtak om ombygging, etablering av kjørespor og dispensasjon til motorferdsel i et område, og at denne praksisen har endret bruk av området i en slik grad at det truer verneverdiene, for eksempel ved å gi slitasje eller forstyrre dyreliv, sier Vistad.
Problemet er at presedens for hva som er tillatt eller ikke i verneområdene utvikler seg over lang tid, og evalueringen hadde ikke data til å fastslå om dette skyldes den nye forvaltningsmodellen. I en del tilfeller utviklet denne praksisen seg før skiftet av forvaltningsmodell. Samtidig har de overordnede politiske føringene de siste 10 årene hatt fokus på å styrke bruken av verneområdene.
– Det er helt avgjørende at utvikling av presedens i dispensasjonssaker og økende press på verneverdiene overvåkes fremover, sier Gundersen.
Restriksjoner og forbud er riset bak speilet
Verneområdestyrene har mange virkemidler de kan ta i bruk for å håndtere det økende presset på verneverdiene. Men slik situasjonen er i dag, bruker de ikke hele spekteret av tilgjengelige virkemidler.
– Det vanlige er å styre ferdsel i forbindelse med friluftsliv og turisme med «myke virkemidler» for å forsøke å påvirke atferden til folk, for eksempel med informasjon, forteller Vistad.
Et annet eksempel på et mykt virkemiddel er å endre infrastrukturen for å styre ferdselsmønsteret, for eksempel ved å flytte eller etablere en ny sti eller bygge en ny parkeringsplass. Den nylige flyttingen av turisthytta Gråhøgdbu i Rondane [lenke] er et slikt eksempel, hvor ambisjonen er at flytting av hytta skal åpne opp et større område for villreinen.
– Restriksjoner og forbud mot «lovlig ferdsel» til fots er tiltak som er brukt i svært liten grad i nasjonalparkene i dag, men som kan måtte tas i bruk i situasjoner i fremtiden der verneverdiene er sterkt truet. Dette er kontroversielt og går ut over allemannsretten, og det er et politisk spørsmål om de sterkeste virkemidlene i verktøykassa skal tas i bruk, sier Vistad.
Les rapporten:Evaluering av forvaltningsordning for nasjonalparker og andre store verneområder
Kontakt:
Vegard Gundersen
Odd Inge Vistad