Et internasjonalt forskerteam har satellittmerket og fulgt ål på ferden til Sargassohavet og kartlagt vandringsruter og hastigheter for første gang. Funnene bryter med det vi tidligere har trodd om ålens gytevandring. Det betyr også at vi må tenke nytt rundt forvaltning av arten.
Et internasjonal forskerteam har kartlagt over 5000 km av ålens trekkrute fra Europa til Sargasso. Foto: Ingo Eichelberger.
Som del av et internasjonal forskerteam har Finn Økland, forsker i NINA, kartlagt over 5000 km av ålens trekkrute fra Europa til Sargasso. Dermed har forskerne fulgt ålens vandring både lenger og lengre enn noen hittil har klart før dem. Og det har ikke manglet på forsøk. Helt siden Aristoteles’ tid har ålens vandringer opptatt oss mennesker, uten at noen hittil har greid å finne særlig svar.
–Disse funnene bryter med alt vi tidligere har trodd om ål, sier Økland. Ved hjelp av satellittmerking har vi vist at de fleste ål bruker mye lengre tid enn antatt på den lange, farefulle ferden til gyteområdene i Sargassohavet.
Siste reis
Omtrent på denne tida og frem mot jul, legger ål fra hele Europa ut på sitt livs reise. Og det er kanskje ikke så rart at den tar seg god tid på veien. For ved veis ende, i Sargassohavet, gyter ålen for første, siste og eneste gang før den dør.
Hele livet har den forberedt seg til denne forestående begivenheten. Fettreservene er bygget opp gjennom flere år i elva. Den gulbrune fargen som lar ålen gå i ett med elvebunnen har ingen funksjon i havet. Ryggen blir nå svart, og buken skinnende hvit. Da er den mindre synlig for rovfisk både fra overflata og nede i dypet. Finnene vokser, og øynene blir større. Tarmsystemet tilbakedannes, og ålen er ikke lenger i stand til å innta føde.
–Vi fanget, merket og slapp ut ål fra kysten av Sverige, Frankrike, Tyskland, Spania og Irland, forteller Økland. Derfra har vi kartlagt reiserutene fram til Azorene, om lag halvveis til Sargasso.
Ål merket med satellittsender. Foto: Finn Økland
Velger ikke korteste vei til Sargasso
Basert på historiske data har forskerne kommet fram til at selve gytingen pågår i perioden desember-april, med en topp i februar. I løpet av noen få måneder må dermed ålen tilbakelegge mellom 5.000 og 10.000 km i åpent hav, avhengig av startpunktet og vandringsrute. Eller stå over gytingen?
–Det er det man har trodd hittil, forklarer Økland. Vi har vist at ålen svømmer med en hastighet på opptil 47 km per dag, i snitt 20 km daglig. Det tyder på at selv om noen ål når fram i tid til gytingen, så vil de aller fleste bruke opptil et år på reisen, og kommer fram til gyteområdene først året etter.
Siden ålen ikke spiser i havet på vei tilbake til Sargassohavet betyr dette at ålen må klarer seg svært lenge uten mat. Men forsøk har vist at ål er en ekstremt effektiv svømmer, som bruker lite energi.
Svømmemønsteret følger i mange tilfeller den motsatte retningen av strømmene som fører larvene fra Sargasso til Europa. I tillegg foretar ålen daglige vertikalvandringer. På dagtid holder den seg på dypt vann, helt ned til 800 meter, for deretter å trekker opp på grunnere vann ved solnedgang. Denne atferden er observert tidligere, uten at forskerne vet hvorfor. Det kan være for å unngå predatorer, temperaturregulering eller for navigering.
Halvveis til Sargasso. Forskerne har fanget, merket og sluppet ål fra kysten av Sverige, Frankrike, Tyskland, Spania og Irland. Og kartlagt hovedrutene fra Europa til Azorene. Studien viser også at halvparten av ålen aldri når bestemmelsesstedet. Predasjonstrykket er størst langs kysten, der delfiner, hai, eller annen rovfisk venter. En andel blir også spist av hval i havdypet. Ill. David Righton, Cefas.
Teknologisk triumf
Økland har jobbet med akvatisk telemetri i over 25 år. Han benytter elektroniske merker som gjør det mulig å følge fisken bevegelser over lang tid og store områder. Som de første i verden utrustet han og forskerkolleger ål med satellittsendere og fulgte ålen på sin vandring ut fra kysten av Europa.
–Det var sju år siden. Før vi startet var verdensrekorden for å få en satellittsender til å sitte på en ål fire uker. Vi utviklet nye metoder og økte rekorden til over ni måneder. Dette var nødvendig for at vi skulle kunne samle inn informasjon om ålens vandringsruter og skaffe den kunnskapen vi har i dag.
I løpet av en femårsperiode har forskerne merket 700 vandreklare ål, enten med satellittsendere eller elektroniske merker som lagrer informasjon om dybde, temperaturer og lysforhold. Av disse er så langt 200 gjenfunnet og analysert, og forteller historien om en lang og farefull ferd.
Satellittsenderne løsner fra fisken etter en viss tid, og flyter opp til overflaten. Der starter overføringen av informasjon til satellitter. De elektroniske merkene driver i land, og samles inn av folk på vrakleit som får finnerlønn.
–Basert på dataene vi samler inn har vi beregnet ålens reiserute, svømmehastigheter og fått ny kunnskap om noen av de miljøforholdene den møter på veien, forklarer Økland.
Finn Økland fester et datalagringsmerke på en vandreklar blankål. Ålen bedøves før den får merket implantert. Foto: Finn Økland/NINA.
Må tenke nytt rundt forvaltning
Siden 1980-tallet har både rekrutteringen og fangstene av ål gått dramatisk tilbake verden over. Og europeisk ål er oppført som kritisk truet på den globale rødlista (IUCN). Til tross for flere tiår med forskning vet vi fortsatt svært lite om ålens livssyklus. Med økt forståelse for ålens biologi kan vi forvalte bestanden mer effektivt og forsøke å snu tilbakegangen.
–Selv om ålen tradisjonelt har vært lite utnyttet i Norge kan Norge spille en viktig rolle for å sikre ålens framtid. I Norge kan vi produsere ål som trolig kan klare seg godt siden den ikke har alle de miljøgiftene som ålen har nedover i Europa, sier Økland.
Les artikkelen i fulltekst:
Righton et. al. 2016. Empirical observations of the spawning migration of Europeean eels: The long and dangerous road to the Sargasso Sea. Sci. Adv. 2016; 2: e1501694
Kontakt:
Finn Økland, forsker i NINA
Prosjektet:
Prosjektet er ledet av Dr David Righton ved the Centre for Environment Fisheries and Aquaculture Science (Cefas), og knyttet til eeliad-prosjektet.
Europeisk ål (Anguilla anguilla)
Ål har fascinert og forundret mennesker i tusenvis av år. Eksempelvis mente Aristoteles i sin tid at ålen oppstod spontant fra mudder. Først i 1920-årene fant den danske oseanografen Johannes Schmidt ålelarver i Sargassohavet, og kunne dermed stedfeste gyteområdet for ål. Men selve vandringsmønsteret har vært et uløst mysterium fram til nå.
Det finnes 15 ålearter i verden. Den europeiske ålen (Anguilla anguilla) har vist seg å være en felles europeisk bestand som gyter i Sargassohavet.
Ålen er såkalt katadrom fiskeart, som fødes i saltvann og deretter vandrer opp i ferskvann. Her lever den mesteparten av sitt liv, før den igjen vandrer ut i saltvann for å gyte.
Ålelarvene klekkes i Sargasso om våren, og driver mer havstrømmene til Europa. Etter 1 ½ år når de kysten, og vandrer opp i elvene som glassål, eller ålefaring som den også kalles. Her gjennomgår den en ny metamorfose og lever i elva i 10-30 år som gulål, før den vandrer ut i havet som blankål.
En del ål vandrer aldri opp i ferskvann, men blir værende i sjøen også i oppvekstfasen. Mye av ålen i Norge har kun en marin livssyklus.
Ill. NINA