– Tidligere kunne man skylde på uforstand når laksen ble forvaltet dårlig. Nå fins det ikke lengre en unnskyldning for å la være å ta nødvendige grep.
Ungfisk i Tanavassdraget. Foto © Panu Orell.
Det sier forsker Morten Falkegård, ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Han har sammen med flere andre norske og finske forskere kartlagt alle laksebestandene i Tanavassdraget. Det har ifølge Falkegård vært en omfattende oppgave.
– Tana er et fælt komplisert vassdrag som består av over førti elver som ligger i både Finland og Norge.
Han legger til at mange av disse elvene har egne laksebestander.
– Til nå har vi kartlagt omkring tretti ulike laksebestander i vassdraget. Hver av disse er karakterisert av ulik genetikk og ulik livssyklus.
Kort vei til uopprettelig skade
Tanavassdraget er et av verdens største laksevassdrag, som i de beste årene har hatt en elvefangst på rundt 250 tonn fisk.
De siste tiårene har det imidlertid vært betraktelig mindre gyteaktivitet i flere viktige elver i vassdraget. Det har også vært nedgang i fiske. Den svakeste registrerte sesongen var i 2009, med en totalfangst på bare 63,5 tonn.
– Dette er symptomer på en utvikling vi er nødt til å ta på alvor. Enda er det tid til å reparere, men hvis vi ikke reagerer er veien kort til uopprettelig skade, sier Morten Falkegård.
Forskeren sier at det i hovedsak to faktorer som forklarer den negative trenden; Lavere overlevelse i havet og lang vandringsvei som gir høy samlet beskatning på laksen.
Båtfiske i Tanaelva ved sideelva Leavvajohka. Foto © Sturla Brørs
Tretti ulike bestander
Basert på kartleggingen har forskerne vurdert livskraften til laksen i de ulike delene av vassdraget. I tillegg har de satt nye gytebestandsmål for de fleste bestandene.
– Et gytebestandsmål er i utgangspunktet det antall egg som må gytes i en elv for at elva skal produsere så mye laks som den har kapasitet til, forklarer Falkegård.
Ofte måles dette ut fra antall egg per kvadratmeter elv eller mengden hunnlaks som overlever fiskesesongen og gyter.
Elvas laksekapasitet vurderes ofte ut fra hvor stor den er og hvorvidt den har bunnforhold som er egnet for gyting og lakseunger.
Falkegård legger ikke skjul på at temperatur og vannføring vil gjøre at elvas kapasitet varierer mellom år. Han mener likevel at gytebestandsmålene er et godt forvaltningsverktøy.
– Vi må akseptere at det alltid er en viss usikkerhet. En viss variasjon er dessuten bakt inn og tatt hensyn til i statusvurderingen vi har lagd nå.
Nederst i Tanaelva. De som fisker her fisker på alle laksebestandene i vassdraget. Foto © Sturla Brørs
Viktig med fleksibel forvaltning
Forskeren forteller at det er store forskjeller på laksen i de ulike bestandene.
– Noen elver domineres av stor laks og andre av små laks. I noen bestander vandrer laksen fra havet opp i elva allerede i mai, mens andre venter helt til august.
Morten Falkegård utdyper at disse forskjellene gjør at bestandene påvirkes ulikt av fisket som foregår i vassdraget. Hvis man skal få mest mulig laks i vassdraget er det derfor nødvendig med en forvaltning som er så fleksibel at man kan ta hensyn til hver enkelt bestand.
– Det har for eksempel vært vanlig å stenge fiske i august for å verne om gytelaksen. Dette reguleringstiltaket har imidlertid ingen innvirkning på de bestandene som vandret opp i månedene før, forteller Falkegård.
Han legger til at mange fiskere antagelig vil slite med å forstå at det går nedover med laksen i vassdraget.
– Hvis du fisker nederst i selve Tanaelva, så fisker du på laks fra alle bestandene i vassdraget.
– Da oppleves det antagelig som om det er nok laks i elva. Det er lett å glemme at det samme ikke gjelder for de ulike sideelvene lengre opp i vassdraget.
Karasjohka er en av de viktigste sideelvene i Tanavassdraget. Foto © Sturla Brørs.
Minst laks i de øverste elvene
Det er særlig dårlig stelt med den tidligvandrende laksen i Kárášjohka og Iešjohka, i tillegg til den noe mer sentvandrende laksen i Anárjohka. Disse elvene ligger øverst i vassdraget og danner Tanaelva der de løper sammen.
– Her er det bare omkring en tredjedel så mye laks som det bør være, sier Falkegård.
– Hvis man reduserer fisket med 30 prosent totalt i Tana, vil det antagelig ta minst femten år før disse elvene igjen har full lakseproduksjon.
Det er står bedre til både i hovedelva og i sideelvene lengre ned. Her er bestanden opp mot 70 prosent av gytebestandsmålet.
De beste tallene finner man imidlertid på finsk side av vassdraget. Der har enkelte elver laksebestander som utgjør over 90 prosent av elvas kapasitet.
Voksen laks i Tanavassdraget. Foto © Panu Orell.
Utdatert avtale med Finland
Norge og Finland har i lang tid hatt en felles forvaltningsavtale for Tanavassdraget. Dagens avtale er fra 1989 og er ifølge Morten Falkegård utdatert.
– Den gamle avtalen tar bare for seg spørsmål knyttet til for eksempel fisketid, hvilke redskap som er lovlig og oppsyn i fellesområdene. Det er en statisk avtale som ikke gir rom for en fleksibel og målstyrt forvaltning.
Forskeren legger til at forhandlingene om en ny avtale allerede har vært i gang i noen år. Han tror imidlertid at karleggingen vil være et viktig grunnlag i forhandlingene.
– Studien tydeliggjør både hvordan det står til med laksen og hvilke mål forvaltningen må jobbe mot.
– Det er dessuten helt essensielt at norske og finske forskere har arbeidet frem dette sammen. Det gir studie troverdighet i begge landene.
Morten Falkegård har trua på at en ny forvaltningsavtale vil ta nødvendige grep for å få opp laksebestanden. Han er likevel klar på at det ikke blir lett.
– Fisket må enkelte steder reguleres betydelig ned. Da kommer konflikten mellom menneskenes ønsker og laksebestandens behov. Det kan bli vanskelig å håndtere for forvaltningen.
Han sier det er viktig å huske på at fiskerne vil få en kjempegevinst i form av godt fiske, når gytebestandsmålene er nådd.
Fiske i den striere delen av selve Tanaelva. Foto © Sturla Brørs
Viktig med lokal kunnskap
Det er ikke bare er forskersamarbeid på tvers av landegrenser som har gitt laksekartleggingen troverdighet. Falkegård sier det også har vært viktig å forankre forskningen i lokal kunnskap.
– Lokal kunnskap kan for eksempel si oss noe om hvor godt ulike deler av elva er egnet for gyting og lakseunger.
– Det finnes dessuten mange gode kilder lokalt som kan si oss noe om hvordan laksefiske har vært tilbake i tid. Det er viktig kunnskap når man skal vurdere gytebestanden.
Falkegård sier likevel at han ikke fester lit til fiskere som argumenterer for at den negative utviklingen i Tanavassdraget skyldes lokal variasjon.
– De fleste vassdrag i Finnmark har hatt en positiv utvikling de siste årene. Da skulle laksen i Tanavassdraget også ha hatt gode år.
– Det er helt riktig at bestandene svinger, men det kan ikke være en unnskyldning for å la være å endre forvaltningen. Fiske har dessuten bidratt til å forsterke svingningene, siden for mye laks har blitt fanget i de dårlige årene, avslutter forskeren.
Referanse: NINA Report 1087: Revised first-generation spawning targets for the Tana/Teno river system
Kontakt: Morten Falkegård