Oteren er tilbake på sørvestlandet. Det kan være gode nyheter for sjøfugl som trues av mink.
Reetablering av oterbestanden kan være en rimelig og effektiv måte å restaurere fuglelivet i skjærgården på. Foto: Arild Landa, NINA
Hvordan påvirker den totalfredete oterens tilbakekomst bestanden av den skadelige arten mink? Det er forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) i ferd med å kartlegge, blant annet ved hjelp av viltkamera. De foreløpige resultatene er lovende for både oter og sjøfugl.
– Oteren ser ut til å fortrenge den mindre minken og tar færre sjøfugl. Derfor kan reetablering av oterbestanden være en rimelig og effektiv måte å restaurere fuglelivet i skjærgården på, mest mulig naturlig, sier forsker Arild Landa.
Landa er en av ti medarbeidere ved NINA Bergen. Han fortalte om de nye funnene da avdelingens nye kontorlokaler i byen ble åpnet 21. mars.
Minken minker, oteren øker
Observasjoner ved hjelp av viltkamera i hotspots (områder med høy tetthet av oter og mink) i Sunnhordaland, viser at antall mink minker i områdene som er overvåket. Antall observasjoner av oter øker i de samme områdene.
Både oter og mink er mårdyr, men den ene arten er ønsket og den andre uønsket i norsk fauna. Tidligere var det oter langs hele kysten og i vassdrag opp til 1000 meters høyde, men omfattende jakt holdt på å knekke bestanden. I 1982 ble oteren totalfredet i Norge.
Minken ble innført til pelsdyrfarmer i Norge på 1920-tallet. Etter både å ha rømt og blitt sluppet ut, er den nå en fremmed og skadelig art med livskraftige bestander over hele landet. Den er en trussel mot flere sårbare arter, særlig sjøfugl, og det brukes store ressurser på å forsøke å utrydde den i utvalgte områder.
Drukner i ruser
Etter at oteren ble fredet spredte den seg gradvis sørover langs kysten, men ved Bergen ble det bråstopp. En årsak er trolig at rusefiske har vært utbredt på denne kanten av landet. I sju av ti innrapporterte tilfeller av død oter er dødsårsaken drukning i ruser. Oteren er altså bifangst i fisket.
– For å unngå at oter blir fanget og drukner, må fiskeredskapene gå dypere enn 15 meter, men fiske med ruser foregår tradisjonelt på grunt vann. For å lykkes med å reetablere oteren, må vi redusere den trusselen bifangst utgjør for oteren, sier Landa.
Bykset forbi Bergen
Men de siste årene har bestanden av Oter gjort et byks sørover, og det er rapportert om oter som har druknet i garn og ruser helt sør til Etne i Sunnhordaland. Trolig skyldes det endringer i fiskeriet. Da ålen ble fredet i 2010, gikk mange fiskere av leppefisk over til å bruke teiner i stedet for ruser. I tillegg er sesongen for å fiske med ruser etter torsk kortet inn.
Fortsett mistenker forskerne at det er store mørketall i innrapportering av død oter. I utvalgte områder har Statens naturoppsyn lagt ned ekstra innsats for å fange opp døde individer. På bakgrunn av det, antar forskerne at minst to av tre tilfeller ikke blir innrapportert.
NINA oppfordrer til å melde inn observasjoner av oter, enten de er sett eller fanget som bifangst, til www.artsobservasjoner.no
Fallvilt av oter kan leveres til NINA. Les mer her
Fallvilt av oter i bergensområdet kan logså everes til NINA sin avdeling i Bergen. Kontakt Geir Systad eller Rakel Blaalid.
Kontaktperson i NINA: Arild Landa