Nytt modelleringsverktøy gjør det lettere å se hvilke deler av landskapet som er viktigst for å bevare artene som lever der.
Det nye modelleringsverktøyet kan bidra til gode avgjørelser om hvor utbygging skal skje eller hvor det er gunstig å bevare eller restaurere naturområder. Foto: Manuela Panzacchi.
Hvordan vil bygging av en ny vei endre funksjonen av landskapet, sett fra elgens eller hubroens perspektiv? Og dersom vi skal restaurere et naturområde, hvor vil vi kunne oppnå de beste resultatene?
Slike spørsmål er vesentlige for bærekraftig arealplanlegging. For å kunne svare, må vi vite hvilke deler av landskapet som er de viktigste for de artene som bor der, og hvordan disse områdene er forbundet med hverandre (konnektivitet). Med andre ord må vi ha kunnskap om grønn infrastruktur, et begrep som beskriver et sammenhengende nettverk av landskapsområder som fyller viktige funksjoner for artene (les mer i faktaboks lenger ned).
Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har utviklet et nytt verktøy for å modellere grønn infrastruktur, sett i sammenheng med den samlede belastningen av menneskelig aktivitet.
– Resultatet er kart som viser nettverket av korridorer og områder som fyller viktige funksjoner for artene, og som videre kan brukes for å både beregne konsekvensene av arealutbygging og identifisere de beste områdene for restaurering, sier NINA-forsker Erik Stange.
Tidligere har beskyttede områder, som nasjonalparker eller naturreservater, ofte vært brukt som utgangspunkt for å identifisere områder det er spesielt viktig å ta hensyn til. Da regnes diverse områdene som enten egnede, eller uegnede for en art.
– I den nye metoden ser vi på kvaliteten og konnektiviteten av landskapsområdene som kontinuerlige variabler, og vi får et mer nyansert resultat, forklarer Stange.
Metoden er presentert av NINA-forskerne Erik Stange, Manuela Panzacchi, og Bram van Moorter i en ny rapport, med flere vitenskapelig publikasjoner om dette arbeidet på gang i parallelle prosjekter.
Figurene viser to representasjoner av grønn infrastruktur for elg. Kartet i til venstre viser funksjonelt habitat i grønt, og kartet til høyre viser bevegelseskorridorer i blått.
Artikkelen fortsetter under faktaboksen
Grønn infrastruktur
Leveområdenes kvalitet beskriver i hvilken grad landskapsområder fyller viktige økologiske funksjoner for artene, som å være en kilde for matressurser, reirplasser, aktuelle maker og beskyttelse mot å bli spist. Men for å opprettholde denne økologiske funksjonaliteten må områder med høy kvalitet også være tilgjengelige. Med andre ord må områdene ha forbindelse med hverandre, for eksempel gjennom korridorer som artene bruker til å forflytte seg mellom områder. Nettverket av områder med høy kvalitet, og som er forbundet med andre viktige områder slik at arten kan forflytte seg mellom dem, kalles «grønn infrastruktur». Grønn infrastruktur har blitt et sentralt begrep for å beskrive viktige landskapsområder med hensyn til både kvalitet og tilgjengelighet (konnektivitet) samtidig.
For å bevare både naturmangfoldet og økosystemtjenestene det yter er det avgjørende at arealbruk og arealutvikling opprettholder grønn infrastruktur, og derfor har begrepet og tankegangen nå fått en førende rolle EU sin naturforvaltningspolitikk.
GPS-data eller ekspertvurderinger som input
Modelleringsmetoden kan anvendes til stort sett alle mulige dyre- eller plantearter. Forskerne kan bruke GPS-data eller andre artsobservasjoner for å lage modeller som kvantifiserer funksjonaliteten til et område. Når slike data ikke er tilgjengelige for et visst område eller en viss art kan forskerne også lage tilsvarende modeller enten med enklere ekspertvurderinger av hvordan ulike variabler påvirker områdets funksjonalitet for en art eller artsgruppe, eller ved bruk av vitenskapelig litteratur.
Forskerne identifiserer alle mulige bevegelsesbaner mellom alle landskapsenheter og sannsynligheten for at et individ bruker den, med samtidig hensyn til både områdets kvalitet og konnektivet. Resultatet er to ulike beregninger som utfyller hverandre og beskriver ulike aspekter av grønn infrastruktur. Den ene beskriver mengden individer som vi kan forvente å finne i hver landskapsenhet, den andre identifiserer områder som utgjør viktige forbindelser i landskapet (korridorer).
Nyttig verktøy i arealplanlegging
Verktøyet er utviklet etter et flere års samarbeid i et stort nasjonalt og internasjonalt forskningsteam med kompetanse innen økologi, informatikk, og matematikk, som en del av forskningsrådsprosjektet Renewable Reindeer. Verktøyet ble videreutviklet på oppdrag fra Miljødirektoratet for å modellere grønn infrastruktur for å støtte arealplanlegging i norske kommuner. Håpet er at det kan bidra til gode avgjørelser om hvor utbygging skal skje eller hvor det er gunstig å bevare eller restaurere naturområder. Metoden gjør det dessuten mulig å forutsi hvordan landskaps- og klimaendringer kan påvirke forekomster av ulike arter.
– Miljødirektoratet har som målsetning å utvikle et kunnskapsgrunnlag basert på geografiske analyser av arts- og naturtypedata. NINAs modelleringsprotokoll for grønn infrastruktur skal kunne bidra til å identifisere grønn infrastruktur til bruk i kommunal og regional arealplanlegging, sier Steinulf Hoel i Miljødirektoratet.
Han fortsetter:
– Hensikten er at identifisering og ivaretakelse av grønn infrastruktur skal føre til en mer økosystembasert forvaltning hvor nasjonale og vesentlige regionale interesser knyttet til større sammenhengende naturområders funksjon som forflytnings- og spredningskorridorer fremheves.
Les mer i NINA Report 1625: Modelling green infrastructure for conservation and land planning – a pilot study.
Kontaktpersoner:
Erik Stange
Manuela Panzacchi
Bram van Moorter