Kronikk i Aftenposten 17. juni 2012
Vegard Gundersen forsker og Bjørn P. Kaltenborn, begge forskere ved Norsk institutt for naturforskning
Etter mange år med store beløp til kompensasjon for tap av bufe, nye forvaltningsstrategier, egne områder for ulv og omfattende forskning på både ulven og de samfunnsmessige konfliktene, er konfliktnivået fortsatt høyt. Ulvedebatten dreier seg stort sett om hvor få individer det er mulig å komme unna med i forhold til internasjonale forpliktelser, hvor de skal ha oppholdstillatelse og hvor mye dette skal koste. Det mer grunnleggende spørsmålet om hvorfor vi skal ha ulv i norsk natur er redusert til et rent biologisk-økonomisk argument. Skal vi komme videre i denne debatten og finne gode løsninger må vi utvide perspektivet og spørre: Hvilken rolle spiller ulven for en god miljøetikk, vår relasjon til omgivelsene og vår måte å bruke naturen på.
Sterk symbolbærer
I mange vestlige land øker nå ulvebestandene i områder hvor den tidligere var utryddet. Årsaken til at vi i det hele tatt bryr oss med å verne en så vidt problematisk art som ulv ligger ikke bare i biologien, men like mye på grunn av den rollen ulven historisk sett har spilt og som sterk symbolbærer i moderne naturforvaltning. Ulven er i dag en prøvestein på vår evne til å ivareta relativt intakte økosystemer og den tester vårt forhold til de sidene av naturen som er litt mer utfordrende og krevende.
En av pionerene i moderne naturforvaltning, Aldo Leopold, gjorde etter et langt liv opp status for ulvens plass i det amerikanske samfunnet. Han var selv en ivrig jeger og på begynnelsen av 1900-tallet ble han gjennom flere tiår lønnet for å arbeide med å utrydde rovdyr. Og han erkjente at han hadde tatt feil i sitt bidrag til å forfølge og langt på vei utrydde de store rovdyrene. Hans konklusjon bygget på tre argumenter:
1. Et landskap uten ulv mangler integritet.
De biologiske argumentene, der arten har en eksistensverdi og internasjonale forpliktelser bygger nettopp på at man skal bevare det biologiske mangfoldet som naturlig forekommer innenfor landegrenser. Dette argumentet er legitimt fordi ulven er en naturlig del av norsk fauna. Økosystemets integritet forsvinner med ulven som for andre arter, men kanskje i enda større grad fordi ulvens fravær kan endre kursen til hele økosystemet.
2. Et landskap uten ulv mangler stabilitet.
Det er utallige historier om hjortedyrbestander som har vokst ukontrollert etter at ulven ble utryddet fra landskapet. Rekolonisering av ulv i villmarkspregede områder i USA har dokumentert positive effekter på økosystemet, spesielt knyttet til de sanitære egenskapene ved at de tar ut syke dyr og at de regulerer hjorteviltet. Men forekomst av noen få ulver i landskapet utgjør påvirkninger som går langt ut over dette og påvirker hele økosystemets dynamikk og funksjon.
3. Et landskap uten ulv mangler skjønnhet.
Denne form for skjønnhet handler ikke om hva som er pent eller stygt i tradisjonell forstand, men vakkert i betydningen at det man ser faktisk representerer noe viktig og moralsk riktig i forhold til hvordan menneskene samhandler med naturen. Ved å fjerne ulven fra landskapet tar man bort noe helt vesentlig som går langt ut over å fjerne en art, biologisk og økologisk sett. Dette handler om samspillet mellom natur og kultur, om frykten som forsvinner, alle fortellingene og kulturen, alle opplevelsene og symbolene i landskapet som minnet om ulvens forekomst.
Dårlig fryktstrategi
Frykt for ulveangrep blir ofte møtt med at det er liten grunn til i å bekymre seg for noe som neppe kommer til å skje. Dette er vanligvis en dårlig strategi etter som frykt sjelden er bare rasjonell og bunner i både evolusjonære, biologiske og erfaringsbaserte forhold. Fornuftig eller ikke, så er det liten tvil om at mange er redd for det at ulven igjen rusler rundt i norske skoger, om enn i beskjedent antall. Det er mer konstruktivt om vi erkjenner at frykt eksisterer og heller debatterer hvordan frykt kan være positivt i en større sammenheng.
Naturen blir i økende grad en ufarliggjort lekeplass gjennom tilrettelegging og alskens sikkerhetsforordninger i form av utstyr og kommunikasjonsmuligheter. Dette reflekterer samfunnets angstfulle strev etter "nulltoleranse" for risiko og fare på en rekke områder. Barns sertifiserte lekeplasser skal sikres til det kjedelige og landskapene skal reduseres til parker, matproduksjon og kulisser. Et liv uten utfordringer hemmer personlig utvikling både fysisk og psykisk.
Takle utfordringer
Mestring og skjerping av sansene for å takle utfordringer gir derimot selvtillit og gjør en i bedre stand til å takle enda større utfordringer i fremtiden. Forskning viser at mestring er et av de viktigste elementene i opplevd livskvalitet. Det moderne mennesket trenger på mange måter å forholde seg mer og ikke mindre til risiko og fare. Det er i en slik sammenheng at et landskap med eller uten ulv utgjør en stor forskjell. At det i det hele tatt finnes en mulighet for å treffe på ulv, gjør at sanser og inntrykk skjerpes og man vil bevisst eller ubevisst være mer på vakt for endringer i omgivelsene.
Ulven gir oss en kompleks utfordring. Det koster store summer å bevare en ganske liten bestand, nasjonalt har den minimale innvirkninger på landbrukssektoren, men lokalt kan den skape store problemer for enkelt personer. Selv om det statistisk sett er langt farligere å hente posten om morgenen enn å tilbringe årevis i ulveland, opplever like fullt mange frykt og redusert livskvalitet der de bor. Samtidig kan ulven spille en nøkkelrolle i menneskelig utvikling mot bedre naturforståelse, selvforståelse og økt livskvalitet.
Miljøetisk perspektiv
Rovdyrpolitikken har dårlig oppslutning og svak legitimitet i store deler av befolkningen. Debatten mangler et større miljøetisk perspektiv hvor vi kan vekte betydningen av så ulike og vanskelige størrelser som integritet, stabilitet og skjønnhet. Ulven spiller viktige roller for regulering av økosystemer, naturforståelse og menneskelig utvikling og livskvalitet og politiske prioriteringer bør favne denne kompleksiteten.