Kronikk i Nationen mandag 18. juni 2012
Øystein Aas, seniorforsker i NINA, professor II ved Universitetet for miljø- og biovitenskap
Norge og Sverige har forpliktet seg til å bygge 26,4 TWh (tilsvarende omtrent 50 Alta-kraftverk) ny fornybar energi gjennom ordningen med el-sertifikater. Turisme og landskapshensyn ser ut til å seile opp som den store bøygen for energibransjens store ambisjoner om utbygging av ny kraft og samfunnets behov for mer klimavennlig energi. Bekymring for virkningen på reiseliv har vært sentrale argumenter for motstanden mot for eksempel de nye 420 kV kraftlinjene i Hardanger og lengre nord på Vestlandet, og det er uro for hvordan utbyggingen av vindkraft langs kysten vil påvirke turismen i de samme områdene. Nylig avholdt Turistforeningen et seminar på Hurtigruta der det ble hevdet at om alle vindkraftplaner som foreligger ble realisert ville en tur med Hurtigruta langs Sogn og Fjordane kun gi 15 minutter med utsikt «fri» for synlige vindmøller.
Ingen virkning?
Regjeringens energiutvalg har i vår presentert sin utredning i NOU 2012:9, med høringsfrist like rundt hjørnet. Kort og kanskje vel arrogant fastslår utvalget (kanskje som et tilsvar til støyende representanter for reiselivet) at «Forskningen tyder imidlertid ikke på at energiprosjekter generelt har negative økonomiske konsekvenser for reiselivsnæringen». Utvalget har trolig dekning for sin konklusjon, siden det er vanskelig å dokumentere slike effekter. Turismen påvirkes av en lang rekke faktorer som internasjonale konjunkturer, sykdommer, terrorfrykt osv. Til og med været påvirker turismen, og det er betydelige svingninger fra år til år. Det er kostbart å dokumentere betydningen av et naturinngrep i en slik mangfoldig og dynamisk virkelighet. Turister er i tillegg en sammensatt gruppe, og mens noen kan forlate et område som følge av negative visuelle effekter av energiutbygging kan nye komme til, dels som følge av enklere atkomst, dels fordi noen også synes det er interessant å besøke slike anlegg. Tidligere offentlige dokumenter om forholdet mellom reiseliv og energiutbygging drøfter og erkjenner konflikten, dog uten å anvise noen klare løsninger.
Trond Giske har nylig lagt fram regjeringens reiselivsstrategi. Vi vet fra før at natur og naturopplevelser er Norges fremste fortrinn som reiselivsmål. Den nye planen tydeliggjør denne satsningen. Å levere unike og kvalitativt gode opplevelser for turister med høy betalingsvillighet er et sentralt mål. Det sedvanlige bærekraftmålet er selvsagt også inkludert. Spørsmålet blir da hvordan vi både kan realisere nye energiprosjekter og en ambisiøs reiselivsstrategi?
Erfaringene fra vannkraftepoken: Avbøtende tiltak gjør en forskjell!
Vøringsfossen er ofte på topp på listen over de mest besøkte norske naturbaserte attraksjoner. Energibransjen vil kanskje si at dette viser at utbygging ikke skader turismen. Andre vil kunne vise til fossefall som nesten ikke har besøkende lengre, slik som Rjukanfossen i Månavassdraget. Begge fossene er gjenstand for regulering, men det er tilstrekkelig minstevannføring hele sommeren og god tilgjengelighet som gjør at Vøringsfossen både kan fungere som motor for turismen i Eidsfjord og levere kraft til Sør-Norge.
Norge har en lang historie både som energiprodusent og turistdestinasjon. Vi har eksempler på god sameksistens mellom de to næringene i noen områder, samtidig som vi har andre eksempler på utbygginger som har påvirket turismen i negativ grad. Det vi på faglig grunnlag kan fastslå, er at det ikke er spørsmålet om utbygging eller ikke som avgjør virkningene for reiselivet. Hvordan utbyggingen gjennomføres og hvilke hensyn som tas til andre interesser er viktigst., Hvordan vi gjennom god planlegging identifiserer både områder for flerbruk og områder der det er naturlig at en av næringene prioriteres, er avgjørende for virkningene. Vi kan med relativt stor sikkerhet si at planene for utbygging av for eksempel vindkraft er så omfattende at om de realiseres uten en helhetlig plan, vil en slik utbygging påvirke turismen i Norge. Om den ikke nødvendigvis vil påvirke det totale omfanget av turisme i Norge, vil den påvirke hvor, og ikke minst hva slags type turister vi får i Norge framover. Gjennom dette vil energiprosjektene åpenbart kunne påvirke verdiskaping og arbeidsplasser i mange distrikter i Norge.
Klima, energi og turisme henger sammen
Studier viser også at energi- og klimapolitikken påvirker muligheten for at energi og turisme kan sameksistere. Når besøkende har tillit til at en utbygging faktisk bidrar til å redusere klimabelastningen fra ikke-fornybar energi og ikke kommer i tillegg til allerede eksisterende produksjon, vil denne kunnskapen kunne påvirke turistens aksept av ny utbygging.
Klimaforliket på Stortinget fastslår nå at det skal lages en helhetlig plan for vindkraft. De gode erfaringene med slike planer (jfr Samla Plan), og omfattende avbøtende tiltak fra den siste fasen av den store vannkraftepoken bør være et godt utgangspunkt for arbeidet med å legge til rette for så vel turisme som energiproduksjon i distrikts-Norge framover. Sammen med aktiv bruk av ny kunnskap om både reiseliv og energiproduksjon bør det derfor være mulig å realisere vekstpotensialet i begge sektorene.