–Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa nylig at det var viktig for henne at alle statsrådene blir eiere av den nye forskningsmeldinga. Jeg er hjertens enig. Og viktigst for meg er at både fiskeriministeren, landbruksministeren og miljøvernministeren blir aktive eiere sammen. En felles forskningspolitikk vil lettere gjøre kunnskap til brobygger i naturressurskonflikter, sier administrerende direktør i NINA Norunn Sæther Myklebust.
Norunn Sæther Myklebust, Administrerende direktør i NINA. Foto © A. Staverløkk/NINA
Kronikk i Aresseavisen mandag 18. juni 2012
Norunn Sæther Myklebust, Administrerende direktør i NINA, Norsk institutt for naturforskning
Statsrådene Lisbeth Berg-Hansen og Kristin Halvorsen skriver nå på hver sin stortingsmelding. Fiskeri- og kystminister Berg-Hansen skriver sjømatmelding, og Halvorsen skriver ny forskningsmelding.
Begge meldingene vil på forskjellig måte berøre kunnskapsproduksjon, og jeg håper statsrådene samarbeider i utformingen av en framtidsretta politikk for forskning og kunnskapsproduksjon.
Vi vet at forskning og kunnskap bidrar til å løse konflikter. Norge er rikt på naturressurser, og målet om å forvalte disse på en bærekraftig måte er godt forankret i samfunnet. Likevel oppstår det stadig diskusjoner om hva som er bærekraftig og hva som er uheldig miljøpåvirkning.
I arbeidet med den kommende sjømatmeldinga venter vi at det blir diskusjoner om kunnskapsgrunnlaget. Vi har erfart at i slike tilfeller føres ofte diskusjonene om kunnskapsgrunnlaget videre inn i politikken og nye konflikter oppstår.
Konflikter om kunnskapsgrunnlaget oppstår gjerne på områder hvor ulike departementers politikk kan oppfattes å dra i ulik retning. Vi har flere eksempler på slike målkonflikter. Et nærliggende eksempel fra arbeidet vårt i NINA er målet om å opprettholde beitebruk i distriktene, sammen med levedyktige rovviltbestander. Andre eksempler er målene om vekst i fornybar energi og bevaring av biologisk mangfold, og målene om bevaring av villreinens leveområder og arealplanlegging i fjellheimen. Som leder av et forskningsinstitutt som forsker på natur og samspillet natur og samfunn, har jeg erfart at det er flere fellestrekk ved konflikter knyttet til naturressurser. Konflikten kan handle om selve naturressursen, det kan være konflikt mellom mennesker, og vi ser by–landperspektiver. Dette gir ofte både politiske og forvaltningsmessige utfordringer. Når vi henter kunnskap fra flere miljøer og slik får en større kunnskapsbase, gir det større legitimitet og er i neste omgang konfliktdempende.
I alle eksemplene jeg nevner over satses det på tverrfaglig forskning, og det tilrettelegges for samarbeid mellom ulike forskningsmiljø. Dette gir samfunnet miljøløsninger og et solid kunnskapsgrunnlag som det er relativt lite diskusjon om. Tverrfaglig forskning og kunnskap gir selvfølgelig ikke svar på de politiske verdivalg og prioriteringer som må tas. Hva har så dette med Kristin Halvorsens forskningsmelding å gjøre? Jo, dette handler mye om hvordan man forvalter kunnskapen og kunnskapsmiljøene i Norge.
Dagens organisering av instituttsektoren stimulerer ikke til samarbeid og brobyggende forskning. Mens deler av offentlig sektor lyser ut sine forskningsoppdrag til fri konkurranse, har Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet egne statlige forskningsinstitutter som de benytter i egen kunnskapsproduksjon.
Samme kompetanse kan finnes i andre forskningsmiljø, men disse blir som regel ikke spurt. Dette fører til sektorisering av kunnskap med tilhørende diskusjoner om uavhengighet i forskningen. Og ikke minst; kunnskapen gis ikke muligheten til å bygge bro mellom sektorer og skape miljøløsninger slik den har potensiale for å gjøre.
Dagens instituttsektor er en heterogen sektor med statlige forvaltningsinstitutter og fristilte private institutter. Potensialet for brobyggende kunnskap og samarbeid utnyttes i for liten grad.
Jeg har forventninger til at den kommende stortingsmeldinga om forskning behandler dette spørsmålet og kommer fram til nye organisatoriske rammer for instituttsektoren.
Felles eierskap fra alle statsrådene om den kommende forskningsmeldinga er en god start.
Kunnskapsministeren har bedt om innspill til hvordan vi best kan utnytte de ressursene vi investerer i forskning, høyere utdanning og innovasjon.
Regjeringas ambisjon for norsk sjømatnæring er at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Begge disse intensjonene krever at bredden i instituttsektoren tas i bruk og stimuleres.
En stadig diskusjon om kunnskapens legitimitet bidrar ikke til løsninger for forvaltning og politikk. Vi skal kunne ha forventninger til at kunnskap bygger bro og skaper farbare veier.