Natur i by

Frognerparken. Foto: Zofie Cimburova / NINA.

Natur i by

NINA har et tverrfaglig forskningsmiljø som forsker på natur i by. Vi arbeider blant annet med å kartlegge og verdsette naturgoder i by, og vi utvikler naturregnskap for byer.

Å ta vare på naturen i byene er like viktig for menneskene som bor i byene som for naturmangfoldet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og innen 2050 vil andelen ha steget til to tredeler. Samtidig står byer – og mennesker som bor i byene – overfor mange problemer forårsaket av urbanisering og klimaendringer – for eksempel økt luftforurensning, hetebølger, ekstrem nedbør og helseproblemer grunnet blant annet manglende tilgang til grøntområder.

Forskninger viser at grøntområder, trær og annen natur i og rundt byer er ekstremt viktig for å håndtere disse utfordringene. Naturen er viktig for trivsel og helse, og bidrar med mange viktige naturgoder, som å rense lufta, redusere støy, dempe flom, minske helserisikoen ved hetebølger og være levested for pollinerende insekter.

Steder med bytrær var inntil 10 grader kjøligere enn steder med asfalt under Oslos hetebølge sommeren 2018!

For innbyggere som ikke har mulighet til å dra til andre steder for å oppleve natur, kan nærnaturen og natur rundt byer være «grønne tilfluktsrom», for eksempel i perioder med pandemier.

PUBLIKASJONER:

De små erte- og kulemuslingene kan si mye om miljøforholdene i ferskvann, men store kunnskapshull gjør det vanskelig å vurdere hvordan det går med dem.

Erte- og kulemuslinger er bare 3-25 mm store, men har en viktig rolle i næringskjeden. Foto: Darius Halabowski.

Tekst: Anne Olga Syverhuset. Publisert: 7 november 2024

Erte- og kulemuslinger er små ferskvannsmuslinger som du kan finne både i de minste vannpyttene i fjellet og dypt nede i de største innsjøene. De renser vannet, og partiklene de fjerner fra vannet blir god mat for dem selv og andre bunndyr. I tillegg er de viktig fiskemat; i fiskemager kan det være smekkfullt av dem! Men til tross for den viktige rollen i næringskjeden, vet vi mye mindre om dem enn større, mer kjente ferskvannsmuslinger, som elvemuslingen.

Jon H. Magerøy, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA), har deltatt i arbeidet til Verdens naturvernunion (IUCN) med å vurdere hvor truet alle ferskvannskjell (bivalver) i Europa er (den europeiske rødlisten).

– Da ble det åpenbart for oss at det har blitt forsket svært lite på erte- og kulemuslingene i Europa i løpet av de siste 50 årene og at vi vet veldig lite om disse artene. Blant annet vet vi lite om noe så grunnleggende som artenes nåværende utbredelse og tilstand i de fleste land. Derfor ønsker vi å sette fokus på disse artene, sier Magerøy.

Det har Magerøy og samarbeidspartnerene prøvd å gjøre noe med ved å publisere en ny europeisk, vitenskapelig studie som setter søkelyset på den grunnleggende kunnskapsmangelen om ertemuslinger.

Mangler kunnskap fra de siste 50 årene i Norge

I Norge er behovet for ny forskning på erte- og kulemuslinger akutt.

Ferskvannsøkolog og professor Anna Karin Økland har tidligere gjort omfattende arbeid med artsgruppen, men siden 1970-tallet har det kun blitt gjort enkelte undersøkelser.

– De siste norske rødlistene er basert på utdaterte data om erte- og kulemuslinger, og vi har i dag ingen anelse om hvordan det går med dem, sier Magerøy.

Han håper å få midler fra Artsdatabanken til å velge ut noen av Øklands lokaliteter som han kan undersøke med både klassisk metodikk og bruk av miljø-DNA.

Miljø-DNA vil kunne gjøre de enklere å overvåke disse artene, da de kan være svært vanskelige å identifisere med klassisk metodikk, hvis man ikke er en ekspert på dem. Denne teknologien vil kunne bidra til å identifisere endringer i utbredelse sammenlignet med Øklands data fra 1950- til 1970-tallet. Det vil også gjøre det mulig å etablere overvåkingsprogram på artsnivå.

Sumpkulemusling (Sphaerium nucleus). Foto: Vincent Prié.

Særegne dyr

Én av grunnenen til at erte- og kulemuslinger finnes i de fleste ferskvannslokaliteter er at de er fantastiske til å spre seg. De kan nemlig feste seg til insekter, fisk, amfibier, pattedyr og fugler, og få haik med dem.

De har også evnen til å reprodusere raskt når det kommer til en ny lokalitet. De kan nemlig være tvekjønnede (hermafroditter) og befrukte seg selv. I tillegg er de de eneste ferskvannsmuslingene som føder levende unger, og disse er allerede klare til å produsere nye babymuslinger i det de kommer ut av mormuslingen. Da kan det raskt bli mange erte- og kulemuslinger.

De fascinerende muslingene forteller dessuten, i likhet med elvemuslingen, om miljøforholdene i vannet. Fordi de er følsomme for surhetsgraden i vannet, kan vi bruke dem som indikatorer på om forsuringen i vannet har blitt bedre eller verre.

Storertemusling (Pisidium amnicum). Foto: Vincent Prié.

I dag brukes erte- og kulemuslinger på slektsnivå til å vurdere økologisk tilstand i ferskvann i Norge, men hvis man hadde brukt de mange artene innenfor gruppen ville vi kunne få mye mer detaljert kunnskap om forsuringssituasjonen. For å kunne gjøre det, trenger vi mer data om hvor de forskjellige artene finnes. I tillegg vil mere artsdata gi oss muligheten til å forstå hvordan de enkelte artene påvirkes av klimaendringer, forurensning og endringer i vannkvalitet.

Hva kan vi gjøre videre?

Studien som nå er publisert foreslår flere tiltak som kan bedre bevaringsarbeidet for erte- og kulemuslinger samt ferskvannsøkosystemer generelt. Inntil vi har nok kunnskap til å utvikle artsspesifikke forvaltningsplaner, anbefaler forskerne generelle tiltak for å beskytte og restaurere våtmarksområder, redusere forurensning og kontrollere fremmede arter. Samtidig er det viktig å involvere lokalsamfunn og oppmuntre til medvirkning gjennom folkeforskning. Dette vil ikke bare forbedre kunnskapen om ertemuslinger, men også styrke det generelle bevaringsarbeidet for ferskvannsøkosystemer.

Fremover vil forskerne og andre samarbeidspartnere fortsette å sette fokus på erte- og kulemuslingene. Blant annet vil IUCN publisere den europeiske rødlisten og en handlingsplan for ferskvannsskjell, som skal leveres til EU-kommisjonen, i løpet av året som kommer. Dette gjøres i samarbeid med et europeisk forskningsnettverk for ferskvannsskjell (CONFREMU), der Magerøy også deltar.

Les mer: Off the conservation radar: the hidden story of Europe's tiny pea clams (Bivalvia: Sphaeriidae)

Kontakt: Jon H. Magerøy

Skriv ut

Naturgoder – naturens egne tjenester

Naturgoder, som også kalles økosystemtjenester, er et samlebegrep på alle varer og tjenester fra økosystemer som vi mennesker daglig drar nytte av. Vi grupperer naturgodene i regulerende tjenester (f.eks. temperaturregulering og flomdemping), kunnskaps- og opplevelsestjenester (også kalt «kulturelle», f.eks. estetikk og muligheter for friluftsliv), forsynende tjenester (f.eks. mat og tømmer) og støttende tjenester (f.eks. levested for arter).
Selv om den teknologiske utviklingen har resultert i urbane samfunn som tilsynelatende er løsrevet fra naturen og økosystemene i og omkring byene, har vi i byene stort behov for – og nytte av – økosystemtjenester. Mange av behovene dekkes gjennom «import» av naturgoder fra landskapet rundt byene og handel av varer fra andre land. Samtidig kan vi også få mye naturgoder inn i byene – urbane økosystemtjenester. Ved å bevare og restaurere naturgoder i urbane områder kan vi redusere byenes økologiske fotavtrykk, samtidig som vi bedrer innbyggernes helse og livskvalitet. Det gir oss mer robuste byer, som for eksempel er bedre rustet til å tåle mer ekstremvær.

Basert på Gómez-Baggethun et al. (2013)

Naturgoder og byplanlegging

Naturgoder kan være et nyttig begrep i byplanlegging av mange ulike grunner

Å sette navn på bynaturgoder kan øke innbyggernes bevissthet om naturens betydning for deres hverdag. Se for eksempel logoer over økosystemtjenester som Bymiljøetaten har laget for å øke bevissthet om verdien av bynatur i Oslo. NINA deltar i internasjonalt arbeid med å utvikle begreper og metoder for å synliggjøre verdimangfold fra norsk natur, også i byer. Se eksempel fra Verdiutredningen.
Å kartlegge og kvantifisere bynaturgoder kan hjelpe å planlegge for urban natur der den trengs mest. Fysisk kvantifisering av naturgoder oppfordrer byplanleggere til å sidestille grønn og grå infrastruktur når de skal disponere arealer i reguleringsplaner. Grå infrastruktur er bygget ofte for å oppfylle én bestemt funksjon, for eksempel en grøft for å ta unna vann fra tette flater. Men det samme kan en bekk eller permeable flater med vegetasjon, samtidig som de har mange andre funksjoner (f.eks. bidra til trivsel og å være leveområde for arter). NINA har laget kart over naturgoder i Oslo og samlet dem i et Bynaturatlas (lenke til atlaset). Les artikkel om Bynaturatlas. Kart over økosystemtjenester har NINA for eksempel brukt til å lage verktøy for lokalisering av grønne tak som innspill til Handlingsplan for Grønne Tak, og nyplanting av bytrær som støtte til OsloTrær. Les artikkel om verktøy for lokalisering av grønne tak. Kartlegging og fysisk modellering er også grunnlaget for bynaturregnskap (mer om det nedenfor).
Å sette verdi (økonomisk, sosial, helse) på bynaturgoder kan bidra til å bringe dem på banen politisk. Verdisetting av bynaturgoder kan bidra til konsekvensvurdering av arealplaner ved å konkretisere kostnadene av nedbygging av grøntarealer i og rundt byggesonen, eventuelt veid opp mot de økonomiske fordelene med fortetting eller utvidelse av byggesonen. Verdsetting kan hjelpe med å uforme økonomiske virkemidler, for eksempel for en overvannsavgift for å finansiere bynatur som en del av klimatilpasning (lenke til verktøyet). Les mer om beregningsmodellen for overvannsgebyr. Verdsetting kan bidra til mer komplett beregning av erstatningsverdier for skade på bynatur, der man tar høyde for regulerende økosystemtjenester, for eksempel fra bytrær.

Bynaturen inn i regnskapet

Selv om også naturen innenfor byens grenser er viktig for en velfungerende by, tas den som regel ikke med i kommunale etaters regnskap som legges til grunn for tiltak. Noen kommuner lager nå grøntregnskap med beregninger av endring i faktisk grønt, både i offentlige parker og på private nærings- og boligtomter. NINA bygger videre på fysiske grøntregnskap ved å regne på hva endringene betyr for levering av økosystemtjenester til byens innbyggere, og hvordan den økonomiske verdien av dette endres over tid. Grøntregnskap har også som mål å synliggjøre merkostnader kommunale tjenester har over tid med tap av bynatur, evt. gevinstene ved grønn samfunnsberedskap – investering i naturbaserte løsninger for klimatilpasning og håndtering av fremtidig naturrisiko. NINA har bl.a. bistått FN og SSB med veiledning for urbant økosystemregnskap.