Natur i by

Frognerparken. Foto: Zofie Cimburova / NINA.

Natur i by

NINA har et tverrfaglig forskningsmiljø som forsker på natur i by. Vi arbeider blant annet med å kartlegge og verdsette naturgoder i by, og vi utvikler naturregnskap for byer.

Å ta vare på naturen i byene er like viktig for menneskene som bor i byene som for naturmangfoldet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og innen 2050 vil andelen ha steget til to tredeler. Samtidig står byer – og mennesker som bor i byene – overfor mange problemer forårsaket av urbanisering og klimaendringer – for eksempel økt luftforurensning, hetebølger, ekstrem nedbør og helseproblemer grunnet blant annet manglende tilgang til grøntområder.

Forskninger viser at grøntområder, trær og annen natur i og rundt byer er ekstremt viktig for å håndtere disse utfordringene. Naturen er viktig for trivsel og helse, og bidrar med mange viktige naturgoder, som å rense lufta, redusere støy, dempe flom, minske helserisikoen ved hetebølger og være levested for pollinerende insekter.

Steder med bytrær var inntil 10 grader kjøligere enn steder med asfalt under Oslos hetebølge sommeren 2018!

For innbyggere som ikke har mulighet til å dra til andre steder for å oppleve natur, kan nærnaturen og natur rundt byer være «grønne tilfluktsrom», for eksempel i perioder med pandemier.

PUBLIKASJONER:

Nasjonalparkene våre tiltrekker seg ulike typer besøkende. Det er nyttig kunnskap for å forvalte besøkende i sårbar natur.

Barn og barnefamilier har andre behov enn mange andre besøkende, derfor varierer andelen som har med barn stort mellom de ulike nasjonalparkene. Foto: Vegard Gundersen / NINA.

Tekst: Anne Olga Syverhuset. Publisert: 12 august 2024

Mens Hallingskarvet har flest barn i turfølget, har Gutulia høyest gjennomsnittsalder blant de besøkende. Og flest utenlandske besøkende finner veien til Jostedalsbreen, Folgefonna og Lofotodden. Dette er noen av mange karaktertrekk forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har funnet ved å se samlet på resultater fra brukerundersøkelser i til sammen 28 nasjonalparker i Norge.

– Brukerundersøkelsene, som er gjort av NINA og andre aktører gjennom de siste 14 årene, er gjort på samme måten, og det har gjort det mulig å sammenligne dataene, forklarer Yosra Zouhar.

En besøkende i Rondane svarer på brukerundersøkelse. Foto: Vegard Gundersen / NINA.

Zouhar er avdelingsingeniør i NINA og tar en doktorgrad på samfunnsaksept for verneområder ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og hun har ledet arbeidet med å sammenligne bruken av norske nasjonalparker. Resultatene er nylig publisert i tidsskriftet Utmark.

Alders- og kjønnsforskjeller: Fra kiting til hytte-til-hytteturer

Gjennomsnittsalderen til de besøkende i de forskjellige nasjonalparkene varierer mellom 37 og 52 år. Det er Lofotodden som trekker til seg de yngste, med en gjennomsnittsalder på 37 år. Nasjonalparker med yngre besøkende har gjerne muligheter for moderne friluftsaktiviteter, som randoné-toppturer, kiting på ski og surfing og strandaktiviteter.

På andre enden av skalaen finner vi Gutulia, som har den høyeste gjennomsnittsalderen på 52 år. Nasjonalparker med høyere gjennomsnittsalder har gjerne store hyttekonsentrasjoner i nærheten. Det gjelder for eksempel Rondane, Dovre, Fulufjellet, Langsua og Hallingskarvet.

Kjønnsfordelingen i parkene er generelt sett lik i de fleste nasjonalparkene, men det er en tendens til at nasjonalparker med gode muligheter for fiske, jakt og villmarksopplevelse blir besøkt av en noe større andel menn. I turvennlige nasjonalparker med et godt utviklet stinett og mulighet for overnatting i turisthytte, er det en større andel kvinner.

Det at nasjonalparkene tiltrekker seg ulike brukergrupper, med en preferanse for ulike typer aktiviteter og tilrettelegging, påvirker også forvaltningsjobben:

– For de som forvalter nasjonalparkene er det enklere å styre ferdselen i nasjonalparker med ferdsel knyttet til tur på etablerte stier, enn i parker med mer sporadisk ferdsel knyttet til moderne friluftsaktiviteter, jakt og fiske, sier Zouhar.

Mange barnefamilier på tur i nasjonalparker nær hyttefelt

Barn og barnefamilier har andre behov enn mange andre besøkende. De har kortere rekkevidde, og ønsker gjerne varierte opplevelser innen korte avstander. Dermed er det ikke så overraskende at andelen som oppgir at de har med barn under 12 år i turfølget varierer stort mellom nasjonalparkene.

Færrest har med barn til Møysalen (8 %) og Varangerhalvøya (5 %), mens hele 30 % har med barn til Hallingskarvet. Mange barnefamilier tar turer fra private hytter, og derfor har nasjonalparker med store hyttefelt i nærheten en større andel barn i turfølget. Dette er tilfelle for parker som Hallingskarvet, Fulufjellet, Rondane, Dovre, Reinheimen og Breheimen. Men det er også mange barn i nasjonalparker hvor det er enkelt å komme seg til lett turterreng, slik som Langsua og Forollhogna.

– Resultatene viser at forvaltningen med fordel kan tenke mer på hvordan de kan tilrettelegge for og informere om gode turmuligheter for barnefamilier i nasjonalparker, påpeker Zouhar.

Dagsturparker og langturparker

Om nasjonalparkene stort sett blir brukt til dagsturer, eller om de besøkende tilbringer flere døgn der, har mye å si for hvor stor del av nasjonalparken som blir påvirket av ferdsel. De som går dagsturer har begrenset rekkevidde, og bruker naturlig nok i stor grad ytterkantene av nasjonalparken.

I Fulufjellet nasjonalpark er hele 96 % av de besøkende på dagstur. Fulufjellet har også de korteste dagsturene i snitt, på bare tre timer. Denne parken har få turisthytter, og ligger samtidig nær store hyttefelt i Trysil. Også Forollhogna, Gutulia, Hallingskarvet, Folgefonna og Jostedalsbreen har mange dagsbesøkende. De to sistnevnte er utpregete turistparker, hvor de besøkende søker dagsturattraksjoner knyttet til bre og spektakulære landskap.

På andre enden av skalaen finner vi Skarvan-Rotdalen-Sylan, Femundsmarka og Lofotodden. Her er flest besøkende på flerdagstur. Mange parker har rundt 40 % på flerdagstur, blant annet Ånderdalen, Jotunheimen, Blåfjella-Skjækerfjella, Rago, Reinheimen, Hardangervidda og Varangerhalvøya. Flest døgn tilbringes i Hallingskarvet, med et gjennomsnitt på 6,3 dager.

– Forvaltningen må ha ulike strategier for hvordan de skal styre ferdselen til disse to ulike brukergruppene, som bruker områdene helt forskjellig, og som har ulike mål for turen, sier Zouhar.

Majoriteten av de besøkende i tre av nasjonalparkene er utenlandske

Hvor de besøkende kommer fra, har også stor betydning for bruken – og forvaltningen - av nasjonalparkene.
De lokale har ofte sterk tilknytning til området, og kjenner det godt. De bruker området «slik de alltid har gjort», og mange lokale jakter, fisker og høster i nasjonalparkene. I Forollhogna, Blåfjella-Skjækerfjella, Varangerhalvøya, Saltfjell-Svartisen og Lomsdal-Visten utgjør lokale mer enn en tredjedel av de besøkende.

Zouhar påpeker at de lokale i mindre grad svarer på brukerundersøkelser, fordi de ikke føler at den er rettet mot dem, eller at de ikke betrakter seg selv som «besøkende», noe som kan gjøre at lokale er underrepresenterte i brukerundersøkelsene.

I andre nasjonalparker er majoriteten av de besøkende fra andre land. Nasjonalparkene som har høyest andel utenlandske besøkende er Jostedalbreen (75 %), Folgfonna (78 %) og Lofotodden (78 %). De samme tre parkene har også flest nasjonaliteter blant de besøkende, med besøkende fra henholdsvis 90, 61 og 68 ulike land.

Kunnskap om hvilken tilknytning de besøkende har til området er viktig for å utarbeide informasjonsstrategier om turmuligheter samtidig som naturkvalitetene skal tas vare på. Tidligere undersøkelser har vist at hvordan og på hvilke språk informasjonen blir presentert på, har også stor betydning for atferden til de utenlandske besøkende.

Ulike forvaltningsutfordringer i de forskjellige nasjonalparkene

Zouhar og kollegene har brukt materialet fra undersøkelsene til å klassifisere nasjonalparkene på en skala, fra urbaniserte til villmarksprega nasjonalparker og besøkende. I den mest urbane klassen finner vi Jostedalsbreen, Lofotodden og Folgefonna. På den andre enden av skalaen finner vi Børgefjell, Varangerhalvøya, Lomsdal-Visten og Femundsmarka.

Klassifiseringen viser hovedutfordringene for de forskjellige nasjonalparkene når det gjelder besøksforvaltning, virkemidler og tiltak som er relevante for å nå flest mulig av de besøkende.

– Samtidig har hver nasjonalpark sine særegenheter. Det er derfor viktig med en forvaltning som er tilpasset til de lokale forholdene, understreker Zouhar.

I nasjonalparkene som plasseres i de mest urbane klassene må forvalterne håndtere svært store besøksmengder, noe som krever god tilrettelegging og kanalisering av ferdselen nær de viktigste innfallsportene, for å sikre god flyt og minst mulig press på de mest sårbare områdene.

I nasjonalparker med mange lokale brukere er det vanskeligere for forvalterne å endre brukernes atferd, da de har sine vaner og sjelden søker ny informasjon. Samtidig har den lokale ferdselen som har vedvart over tid ofte mindre negativ påvirkning på verneverdiene.

– Det er viktig at reiselivsaktører, lokalsamfunn og nasjonalparkforvaltningen tar hensyn til variasjonen i besøksmønstre, og det nye forvaltningsregimet med lokalt tilpassa besøksstrategier bør følges opp med forskning framover for å finne ut hva som fungerer, sier Zouhar.

Les mer: Hvem bruker nasjonalparkene i norske fjell? Karaktertrekk ved bruken og klassifisering av områdene (Tidsskriftet Utmark)

Kontakt: Yosra Zouhar

Skriv ut

Naturgoder – naturens egne tjenester

Naturgoder, som også kalles økosystemtjenester, er et samlebegrep på alle varer og tjenester fra økosystemer som vi mennesker daglig drar nytte av. Vi grupperer naturgodene i regulerende tjenester (f.eks. temperaturregulering og flomdemping), kunnskaps- og opplevelsestjenester (også kalt «kulturelle», f.eks. estetikk og muligheter for friluftsliv), forsynende tjenester (f.eks. mat og tømmer) og støttende tjenester (f.eks. levested for arter).
Selv om den teknologiske utviklingen har resultert i urbane samfunn som tilsynelatende er løsrevet fra naturen og økosystemene i og omkring byene, har vi i byene stort behov for – og nytte av – økosystemtjenester. Mange av behovene dekkes gjennom «import» av naturgoder fra landskapet rundt byene og handel av varer fra andre land. Samtidig kan vi også få mye naturgoder inn i byene – urbane økosystemtjenester. Ved å bevare og restaurere naturgoder i urbane områder kan vi redusere byenes økologiske fotavtrykk, samtidig som vi bedrer innbyggernes helse og livskvalitet. Det gir oss mer robuste byer, som for eksempel er bedre rustet til å tåle mer ekstremvær.

Basert på Gómez-Baggethun et al. (2013)

Naturgoder og byplanlegging

Naturgoder kan være et nyttig begrep i byplanlegging av mange ulike grunner

Å sette navn på bynaturgoder kan øke innbyggernes bevissthet om naturens betydning for deres hverdag. Se for eksempel logoer over økosystemtjenester som Bymiljøetaten har laget for å øke bevissthet om verdien av bynatur i Oslo. NINA deltar i internasjonalt arbeid med å utvikle begreper og metoder for å synliggjøre verdimangfold fra norsk natur, også i byer. Se eksempel fra Verdiutredningen.
Å kartlegge og kvantifisere bynaturgoder kan hjelpe å planlegge for urban natur der den trengs mest. Fysisk kvantifisering av naturgoder oppfordrer byplanleggere til å sidestille grønn og grå infrastruktur når de skal disponere arealer i reguleringsplaner. Grå infrastruktur er bygget ofte for å oppfylle én bestemt funksjon, for eksempel en grøft for å ta unna vann fra tette flater. Men det samme kan en bekk eller permeable flater med vegetasjon, samtidig som de har mange andre funksjoner (f.eks. bidra til trivsel og å være leveområde for arter). NINA har laget kart over naturgoder i Oslo og samlet dem i et Bynaturatlas (lenke til atlaset). Les artikkel om Bynaturatlas. Kart over økosystemtjenester har NINA for eksempel brukt til å lage verktøy for lokalisering av grønne tak som innspill til Handlingsplan for Grønne Tak, og nyplanting av bytrær som støtte til OsloTrær. Les artikkel om verktøy for lokalisering av grønne tak. Kartlegging og fysisk modellering er også grunnlaget for bynaturregnskap (mer om det nedenfor).
Å sette verdi (økonomisk, sosial, helse) på bynaturgoder kan bidra til å bringe dem på banen politisk. Verdisetting av bynaturgoder kan bidra til konsekvensvurdering av arealplaner ved å konkretisere kostnadene av nedbygging av grøntarealer i og rundt byggesonen, eventuelt veid opp mot de økonomiske fordelene med fortetting eller utvidelse av byggesonen. Verdsetting kan hjelpe med å uforme økonomiske virkemidler, for eksempel for en overvannsavgift for å finansiere bynatur som en del av klimatilpasning (lenke til verktøyet). Les mer om beregningsmodellen for overvannsgebyr. Verdsetting kan bidra til mer komplett beregning av erstatningsverdier for skade på bynatur, der man tar høyde for regulerende økosystemtjenester, for eksempel fra bytrær.

Bynaturen inn i regnskapet

Selv om også naturen innenfor byens grenser er viktig for en velfungerende by, tas den som regel ikke med i kommunale etaters regnskap som legges til grunn for tiltak. Noen kommuner lager nå grøntregnskap med beregninger av endring i faktisk grønt, både i offentlige parker og på private nærings- og boligtomter. NINA bygger videre på fysiske grøntregnskap ved å regne på hva endringene betyr for levering av økosystemtjenester til byens innbyggere, og hvordan den økonomiske verdien av dette endres over tid. Grøntregnskap har også som mål å synliggjøre merkostnader kommunale tjenester har over tid med tap av bynatur, evt. gevinstene ved grønn samfunnsberedskap – investering i naturbaserte løsninger for klimatilpasning og håndtering av fremtidig naturrisiko. NINA har bl.a. bistått FN og SSB med veiledning for urbant økosystemregnskap.