Natur i by

Frognerparken. Foto: Zofie Cimburova / NINA.

Natur i by

NINA har et tverrfaglig forskningsmiljø som forsker på natur i by. Vi arbeider blant annet med å kartlegge og verdsette naturgoder i by, og vi utvikler naturregnskap for byer.

Å ta vare på naturen i byene er like viktig for menneskene som bor i byene som for naturmangfoldet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og innen 2050 vil andelen ha steget til to tredeler. Samtidig står byer – og mennesker som bor i byene – overfor mange problemer forårsaket av urbanisering og klimaendringer – for eksempel økt luftforurensning, hetebølger, ekstrem nedbør og helseproblemer grunnet blant annet manglende tilgang til grøntområder.

Forskninger viser at grøntområder, trær og annen natur i og rundt byer er ekstremt viktig for å håndtere disse utfordringene. Naturen er viktig for trivsel og helse, og bidrar med mange viktige naturgoder, som å rense lufta, redusere støy, dempe flom, minske helserisikoen ved hetebølger og være levested for pollinerende insekter.

Steder med bytrær var inntil 10 grader kjøligere enn steder med asfalt under Oslos hetebølge sommeren 2018!

For innbyggere som ikke har mulighet til å dra til andre steder for å oppleve natur, kan nærnaturen og natur rundt byer være «grønne tilfluktsrom», for eksempel i perioder med pandemier.

PUBLIKASJONER:

I flere områder i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde vil aktiv naturrestaurering kunne øke naturmangfoldet og verneverdiene.

Skogrestaurering kan gi en mer artsrik, variert og robust skog i Østmarka nasjonalpark

Foto: Egil Bendiksen / NINA

Tekst: Anne Olga Syverhuset. Publisert: 14 mars 2025

Siden november 2023 har befolkningen i hovedstaden kunnet ta turen ut i den nyopprettede Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde. Verneområdet er spesielt, ikke bare fordi det ligger kloss inntil hovedstaden, men også fordi det er et stort og variert verneområde for skog i lavlandet. Men siden verneområdet ligger i et tett befolket område, har det også vært i aktiv bruk i lang tid. Mye av naturen i området er derfor langt fra urørt.

– Når du skal opprette en større nasjonalpark med skog i lavlandet, får du nødvendigvis med deg skogområder som har vært driftet for tømmerproduksjon. Men det betyr ikke at skogene ikke kan utvikle seg tilbake i retning naturskog igjen, sier Rannveig Jacobsen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hun og kollegene har på oppdrag fra statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus kommet med forslag til hvilke tiltak som kan gjøres for å videreutvikle verneverdiene, øke naturmangfoldet og bedre den økologiske tilstanden i nasjonalparken. Statsforvalteren har fått tildelt tre millioner fra statsbudsjettet til å bruke på restaureringstiltak i nasjonalparken i 2025.

I Østmarka nasjonalpark er en del skogområder preget av tidligere intensivt skogbruk. Men med litt hjelp i form av skogrestaurering kan vi raskere få frem den varierte og artsrike skogen vi ønsker i en nasjonalpark. Foto: Egil Bendiksen.

Mer varierte skoger gir flere arter

Noen av skogene i Østmarka har vært driftet intensivt og kjennetegnes av at de er ensartede, med jevngamle trær plantet tett og lite bakkevegetasjon. Slike skogområder preget av tidligere hogst og planting har lite død ved og gamle trær, og lite sjiktning - altså trær i ulike alder og greiner i ulik høyde. For eksempel er det flere slike områder i Rausjømarka, men også vest for Eriksvannet og nordover fra Krokhol.

– Vi foreslår restaureringstiltak som bidrar til at det raskere utvikler seg mer variasjon i slike ensartede bestand. Det inkluderer å hogge noen trær for å skape åpninger som gir mer lys for bakkevegetasjonen og bedre vekstforhold for gjenværende trær, samtidig som gir et mer variert mikroklima enn i en tett plantasjeskog, sier Jacobsen.

Slike inngrep, kalt glennehogst i rapporten, kan kombineres med å skape død ved. Svært mange av artene i skogen lever i død ved, deriblant mange truede arter. Død ved bør ikke bare skapes ved vanlig felling av trær. Det er nemlig ikke bare mengden av død ved som er viktig, men også variasjonen. For eksempel kan forvalterne ringbarke noen av trærne slik at de dør eller kappe dem høyt oppe for å lage stående død ved. Ved å lage ulike typer skader vil noen trær dø raskt, og andre sakte. Det gir både ved med ulike egenskaper og gjør at skogen får tilført død ved på ulike tidspunkt.

– Mer variasjon gir mer artsmangfold, oppsummerer Jacobsen.

I kjernene av gammelskog i Østmarka finner vi død ved av mange slag. Rundt en fjerdedel av alle artene i skogen bruker død ved, og mange er helt avhengige av dette levestedet, deriblant mange truede arter. Foto: Egil Bendiksen

Når det gjelder gamle trær og gammel skog, så kan ikke restaureringstiltak få tiden til å gå raskere. Men det er mulig å få trær til å på noen måter eldes raskere, ved såkalt «veteranisering». Veteranisering er egentlig bare å påføre trærne ulike typer skader, som ikke dreper dem, men som gjør at de raskere utvikler egenskaper knyttet til høy alder, som hulrom i stammen og døde greiner. Dette gir levesteder for arter tilknyttet gamle trær. Til og med at noen trær blir stående på skakke bidrar til mangfoldet.

Gjør sumpskogene sumpete igjen

Det kan også være aktuelt å restaurere sumpskog. Sumpskog kan på noen måter sies å være en mellomting mellom skog og myr, men i motsetning til myra er sumpskogen dominert av treslag som svartor, som trives i våt mark. Sumpskogen har også en særegen bakkevegetasjon med for eksempel bekkeblom og maigull. Flere av disse skogene har, i likhet med mange myrområder, blitt grøftet for å drenere dem og gjøre områdene mer egna for tømmerproduksjon. Der dreneringen fungerer, vil artene knyttet til sumpskog etter hvert forsvinne, mens andre planter kommer inn, blant annet gran. For å restaurere denne naturtypen kan vi rett og slett tette igjen grøftene og eventuelt felle eller skade grantrærne.

Vi har brukt en kombinasjon av kart, høyoppløste høydemodeller basert på laserskanning, historiske flybilder og lokalkunnskap for å finne aktuelle kandidater for restaurering av sumpskog, forteller Jacobsen.

I Maigrasdalen finnes det rik sumpskog og høgstaudegranskog, men også dype grøfter som drenerer og forringer sumpskogen. Nasjonalparken har flere grøfta myrer og sumpskoger, der tetting av grøftene kan restaurere naturområdene. Foto: Egil Bendiksen

Ospa trenger hjelp i møte med grana

I Østmarka finner vi noen områder med mye lauvtrær, blant annet rundt gamle gårder som Bremsrud og Gullsmeden nord i friluftslivsområdet. Her kan det være nødvendig med skjøtsel for å opprettholde det store innslaget av løvtrær.

– Det er en fordel å opprettholde variasjon i hvilke treslag som forekommer i verneområdet, både fordi ulike arter av insekter, sopp, mose og lav er tilknyttet ulike treslag, men også for å sørge for en robust skog som evner å omstille seg de pågående klimaendringene, sier Jacobsen.

Gullsmeden var et småbruk og serveringssted fram til 1953. Bygningene er revet, men plassen er fortsatt nokså åpen, med løvtrær som ask, lønn og selje. Uten skjøtsel vil plassen gradvis gro igjen og grana vil utkonkurrere løvtrærne. Foto: Bendiksen

Osp er et løvtre som ofte finnes spredt i barskog, og som det historisk har vært spesielt mye av i Østmarka. Derfor har det også forekommet sjeldne arter tilknyttet osp i Østmarka, som sinoberbille og elfenbenslav. Men osp er et treslag tilpasset at jevnlige forstyrrelser, som skogbrann, skal skape åpninger i skogen der ospa kan spire og i en periode vokse uten sterk konkurranse fra gran. Til slutt vil grana ta over og fortrenge ospa, som da er avhengig av at skogbrann eller stormfelling har skapt en ny åpning uten gran et annet sted. Når vi slukker skogbranner så effektivt som nå, truer det mange arter, deriblant osp, som er tilpasset en naturlig branndynamikk.

– For å beholde osp og artene knyttet til osp i Østmarka, må vi enten starte med kontrollerte skogbranner slik de gjør i Sverige og Finland («naturvernbrenning»), eller vi må utforske andre muligheter for å skape forstyrrelser som fremmer osp, og bevare de forekomstene vi har av osp ved å fjerne grana, sier Jacobsen.

En håndsrekning til truede arter

Å hogge trær og gjøre andre inngrep i en nasjonalpark kan ved første øyekast virke bakvendt. Naturen vil ordne opp i mye når den får være i fred også, men ved å gjøre aktive tiltak er de mulig å få prosessene til å gå raskere.

– Det kan være en fordel for arter som i dag har dårligere livsgrunnlag enn de burde hatt, altså truede arter, så de slipper å vente så lenge før det dannes for eksempel død ved eller hulrom med vedmuld, sier Jacobsen.

Restaureringstiltak er også i tråd med den globale Naturavtalens mål, som Norge har skrevet under på, om restaurering av forringede naturområder.

– At verneverdiene i nasjonalparken ikke bare skal bevares, men også videreutvikles ved aktive skjøtsels- og restaureringstiltak, er til og med skrevet inn i verneforskriften. Det bidrar til å gjøre Østmarka nasjonalpark til et unikt verneområde, sier Jacobsen.

Les rapporten: Plan for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde ( NINA rapport 2574)

Kontakt: Rannveig Jacobsen

Les mer om skogrestaurering: Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie (NINA Rapport 2576)

Les mer om naturrestaurering

Lytt til podkastepisoden «Hva er en skog?»

Skriv ut

Naturgoder – naturens egne tjenester

Naturgoder, som også kalles økosystemtjenester, er et samlebegrep på alle varer og tjenester fra økosystemer som vi mennesker daglig drar nytte av. Vi grupperer naturgodene i regulerende tjenester (f.eks. temperaturregulering og flomdemping), kunnskaps- og opplevelsestjenester (også kalt «kulturelle», f.eks. estetikk og muligheter for friluftsliv), forsynende tjenester (f.eks. mat og tømmer) og støttende tjenester (f.eks. levested for arter).
Selv om den teknologiske utviklingen har resultert i urbane samfunn som tilsynelatende er løsrevet fra naturen og økosystemene i og omkring byene, har vi i byene stort behov for – og nytte av – økosystemtjenester. Mange av behovene dekkes gjennom «import» av naturgoder fra landskapet rundt byene og handel av varer fra andre land. Samtidig kan vi også få mye naturgoder inn i byene – urbane økosystemtjenester. Ved å bevare og restaurere naturgoder i urbane områder kan vi redusere byenes økologiske fotavtrykk, samtidig som vi bedrer innbyggernes helse og livskvalitet. Det gir oss mer robuste byer, som for eksempel er bedre rustet til å tåle mer ekstremvær.

Basert på Gómez-Baggethun et al. (2013)

Naturgoder og byplanlegging

Naturgoder kan være et nyttig begrep i byplanlegging av mange ulike grunner

Å sette navn på bynaturgoder kan øke innbyggernes bevissthet om naturens betydning for deres hverdag. Se for eksempel logoer over økosystemtjenester som Bymiljøetaten har laget for å øke bevissthet om verdien av bynatur i Oslo. NINA deltar i internasjonalt arbeid med å utvikle begreper og metoder for å synliggjøre verdimangfold fra norsk natur, også i byer. Se eksempel fra Verdiutredningen.
Å kartlegge og kvantifisere bynaturgoder kan hjelpe å planlegge for urban natur der den trengs mest. Fysisk kvantifisering av naturgoder oppfordrer byplanleggere til å sidestille grønn og grå infrastruktur når de skal disponere arealer i reguleringsplaner. Grå infrastruktur er bygget ofte for å oppfylle én bestemt funksjon, for eksempel en grøft for å ta unna vann fra tette flater. Men det samme kan en bekk eller permeable flater med vegetasjon, samtidig som de har mange andre funksjoner (f.eks. bidra til trivsel og å være leveområde for arter). NINA har laget kart over naturgoder i Oslo og samlet dem i et Bynaturatlas (lenke til atlaset). Les artikkel om Bynaturatlas. Kart over økosystemtjenester har NINA for eksempel brukt til å lage verktøy for lokalisering av grønne tak som innspill til Handlingsplan for Grønne Tak, og nyplanting av bytrær som støtte til OsloTrær. Les artikkel om verktøy for lokalisering av grønne tak. Kartlegging og fysisk modellering er også grunnlaget for bynaturregnskap (mer om det nedenfor).
Å sette verdi (økonomisk, sosial, helse) på bynaturgoder kan bidra til å bringe dem på banen politisk. Verdisetting av bynaturgoder kan bidra til konsekvensvurdering av arealplaner ved å konkretisere kostnadene av nedbygging av grøntarealer i og rundt byggesonen, eventuelt veid opp mot de økonomiske fordelene med fortetting eller utvidelse av byggesonen. Verdsetting kan hjelpe med å uforme økonomiske virkemidler, for eksempel for en overvannsavgift for å finansiere bynatur som en del av klimatilpasning (lenke til verktøyet). Les mer om beregningsmodellen for overvannsgebyr. Verdsetting kan bidra til mer komplett beregning av erstatningsverdier for skade på bynatur, der man tar høyde for regulerende økosystemtjenester, for eksempel fra bytrær.

Bynaturen inn i regnskapet

Selv om også naturen innenfor byens grenser er viktig for en velfungerende by, tas den som regel ikke med i kommunale etaters regnskap som legges til grunn for tiltak. Noen kommuner lager nå grøntregnskap med beregninger av endring i faktisk grønt, både i offentlige parker og på private nærings- og boligtomter. NINA bygger videre på fysiske grøntregnskap ved å regne på hva endringene betyr for levering av økosystemtjenester til byens innbyggere, og hvordan den økonomiske verdien av dette endres over tid. Grøntregnskap har også som mål å synliggjøre merkostnader kommunale tjenester har over tid med tap av bynatur, evt. gevinstene ved grønn samfunnsberedskap – investering i naturbaserte løsninger for klimatilpasning og håndtering av fremtidig naturrisiko. NINA har bl.a. bistått FN og SSB med veiledning for urbant økosystemregnskap.