Natur i by

Frognerparken. Foto: Zofie Cimburova / NINA.

Natur i by

NINA har et tverrfaglig forskningsmiljø som forsker på natur i by. Vi arbeider blant annet med å kartlegge og verdsette naturgoder i by, og vi utvikler naturregnskap for byer.

Å ta vare på naturen i byene er like viktig for menneskene som bor i byene som for naturmangfoldet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og innen 2050 vil andelen ha steget til to tredeler. Samtidig står byer – og mennesker som bor i byene – overfor mange problemer forårsaket av urbanisering og klimaendringer – for eksempel økt luftforurensning, hetebølger, ekstrem nedbør og helseproblemer grunnet blant annet manglende tilgang til grøntområder.

Forskninger viser at grøntområder, trær og annen natur i og rundt byer er ekstremt viktig for å håndtere disse utfordringene. Naturen er viktig for trivsel og helse, og bidrar med mange viktige naturgoder, som å rense lufta, redusere støy, dempe flom, minske helserisikoen ved hetebølger og være levested for pollinerende insekter.

Steder med bytrær var inntil 10 grader kjøligere enn steder med asfalt under Oslos hetebølge sommeren 2018!

For innbyggere som ikke har mulighet til å dra til andre steder for å oppleve natur, kan nærnaturen og natur rundt byer være «grønne tilfluktsrom», for eksempel i perioder med pandemier.

PUBLIKASJONER:

En stor andel av storørretbestandene her i landet har hatt en negativ utvikling siden den forrige gjennomgangen i 1996. Nå må det iverksettes tiltak for å redde de unike storørretbestandene.

Storørret i Gudbrandsdalslågen. Foto Børre K. Dervo

Tekst: Bjørg Bruset. Publisert: 19 desember 2018

Den omfattende gjennomgangen som nå er gjort viser at den negative utviklingen har fortsatt for mange storørretbestander. Den forrige store gjennomgangen var på midten av 1990-tallet. 16 kjente storørretlokaliteter er undersøkt, og vurderingen er at storørretbestandene i kun to av de 16 (12 prosent) innsjøene har økt i løpet av de siste tjue årene. I 7 av 16 innsjøer (44 prosent) vurderes bestandsutviklingen til storørretbestandene å være stabil. Dette betyr i realiteten at mange av disse fortsatt kan være negativt påvirket av de samme faktorene som ble identifisert i 1996. I nær halvparten av de undersøkte innsjøene (44 prosent) vurderes bestandsutviklingen å ha vært negativ siste 20 år.

Storørret i Norge representerer unike økologiske og kulturelle verdier. Forekomsten av de ulike livskraftige bestandene av storørret har gjennom hundrevis av år hatt stor betydning for lokalbefolkning, fiskerettshavere og tilreisende sportsfiskere. Storørretens livshistorie har klare paralleller til den vi finner hos laks og sjøørret, men hos storørreten er innsjøen «havet» og den vandrer opp eller ned i tilløps- og utløpselver for å gyte.

På oppdrag fra Miljødirektoratet har et arbeidsutvalg ledet av Jon Museth i NINA utarbeidet rapporten Museth, J., Dervo, B., Brabrand, Å., Heggenes, J., Karlsson, S. & Kraabøl, M. 2018. Storørret i Norge. Definisjon, status, påvirkningsfaktorer og kunnskapsbehov. NINA Rapport 1498. Norsk institutt for naturforskning.

Ny definisjon av storørret

- Forekomst av storørret er først og fremst et resultat av ørretens unike evne til å tilpasse seg miljøet den lever i. Samspillet mellom tilgangen på byttefisk og det fysiske miljøet har vært viktig for utviklingen, og for den genetiske tilpasningen, til de ulike stammene. Ut fra dagens kunnskap kan det se ut som storørret inkluderer alt fra genetisk distinkte stammer til at en varierende andel vanlig ørret innen en bestand blir fiskespisere og derved storvokste, sier forskningssjef Jon Museth som har ledet arbeidet med storørretrapporten .

- I og med at storørret ikke representerer en egen taksonomisk enhet, og at variasjonen i livshistorie mellom dem er stor, har arbeidsutvalget foreslått en todelt økologisk funksjonell definisjon av storørret (A og B). Arbeidsutvalget understreker i rapporten at de ulike bestandene vil ha livshistorier som varierer på hele skalaen fra typiske type A bestander til typiske type B bestander.

Forslag til ny definisjon: En storørretbestand er naturlig reproduserende med regulær forekomst av fiskespisende individer, og hvor overgangen til fiskediett gir A) vekstomslag eller B) utholdende vekst.

Arbeidsutvalget understreker at det er viktig å bevare den naturlige variasjonen i livshistorie innen og mellom ulike bestander av storørret. I type A og B bestander vil storvokste individer hovedsakelig være resultat av henholdsvis høy individuell vekstrate og høy alder. Denne kunnskapen bør resultere i ulik forvaltning og fiskeregler. I tillegg til denne økologiske definisjonen vil det være viktig å undersøke om storørret i et vassdrag kan defineres genetisk, og derved bør forvaltes som egne enheter. Der vi ikke kjenner lokal genetisk struktur for storørreten anbefaler arbeidsutvalget at forvaltningen ut fra et føre-var prinsipp behandler storørret som egne forvaltningsenheter.

De ulike storørretbestandene

Storørretens komplekse livshistorie og ulike krav til miljøet gjør at den er en god indikator på hvor godt vi forvalter miljøet i innsjøer og elver, og ikke minst muligheten for å vandre mellom innsjø og elv.

- Derfor er resultatet av gjennomgangen arbeidsutvalget har gjort svært alvorlig, understreker Jon Museth.

Gjennomgangen som vi har gjort viser at den negative utviklingen i mange storørretbestander har fortsatt etter den forrige gjennomgangen som ble gjort på midten av 1990-tallet. Vi har gått gjennom 16 kjente storørretlokaliteter. Vi vurderer at storørretbestandene i kun to av 16 (12 %) innsjøer har økt i løpet av de siste tjue årene. I sju av 16 innsjøer (44 %) vurderes bestandsutviklingen til storørretbestandene å være stabil. Dette betyr i realiteten at mange av disse fortsatt kan være negativt påvirket av de samme faktorene som ble identifisert i 1996. I sju av 16 næringslokaliteter (44 %) vurderes bestandsutviklingen å ha vært negativ siste 20 år.

- Det er viktig å presisere at gjennomgangen av storørretbestandene i denne rapporten ikke er en fullstendig liste over storørretbestander i Norge, sier Museth. Samtidig understreker han også at kunnskapen om mange av storørretbestandene er svært liten og har gjort gjennomgangen og vurderingene krevende.

Vassdragsregulering, enten i næringslokaliteten eller i viktige gyteelver, vurderes å være den viktigste negative påvirkningsfaktoren i 11 av 16 (69 prosent) lokaliteter, mens beskatning vurderes å være en av de to viktigste påvirkningsfaktorene i nesten samtlige lokaliteter

I tillegg er fysiske inngrep i gyteelver i forbindelse med bl.a. masseuttak og flomsikring vurdert som negative påvirkningsfaktorer i mange gyteelver. Overgjødsling (eutrofiering) og derav dårlig vannkvalitet vurderes som en viktig negativ påvirkningsfaktor i kun en (6%) av lokalitetene , noe som viser at arbeidet med å bedre vannkvaliteten i Norge har gitt resultater.

Nødvendige tiltak

Bestandssituasjonen for flere storørretlokaliteter er uavklart, og en stor andel av bestandene er vurdert å ha hatt en negativ bestandsutvikling siden den forrige grundige gjennomgangen i 1996. Arbeidsutvalget foreslår derfor å prioritere følgende tiltak:

1) Sikre en miljøbasert vannføring i regulerte elver som i størst mulig grad er tilpasset storørretens ulike krav gjennom livet,

2) Gjennomføre habitatforbedrende tiltak i gyteelver som er påvirket av vannføringsendringer og fysiske inngrep,

3) Forbedre vandringsløsninger og gjennomføre avbøtende tiltak ved små og store menneskeskapte vandringshindre og

4) Sørge for en bærekraftig regulering av fiske.

- Storørreten jakter annen fisk og er derfor svært aktiv. Dette gjør den spesielt sårbar for overbeskatning og det er viktig å minne om at dagens fangstredskaper er langt mer effektive enn de var for 100 år siden. Gjennomgangen av fiskeregler viser at mange storørretbestander ikke har et tilstrekkelig vern. Innføring av fangstbegrensninger og strengere fiskeregler er trolig helt nødvendig for å sikre et tilstrekkelig antall gytefisk i mange storørretbestander, sier Museth.

Basert på gjennomgangen av de ulike storørretbestandene konkluderes det i rapporten med at det er behov for økt kunnskap om:

1) Genetisk struktur og forvaltningsenheter i vassdrag med storørret,

2) Konsekvenser av dagens kultiveringsvirksomhet og utredninger av alternative avbøtende tiltak og/eller kultiveringsstrategier,

3) Bestandsstørrelser hos storørret og betydningen av fangstdødelighet,

4) Flaskehalser for naturlig rekruttering og framvekst av storørret i ulike systemer,

- Gjennomgangen av kultiveringsvirksomheten viser at her er det en stor jobb å gjøre. Dagens praksis med fiskeutsettinger i mange storørretlokaliteter hadde aldri blir godkjent for laks, forteller Museth.

Arbeidsutvalget mener det er avgjørende at rapporten ikke resulterer i en langvarig diskusjon om definisjonen av storørret.

- En slik diskusjon kan ha en akademisk interesse, men nå må storørreten først og fremst prioriteres gjennom nødvendig kunnskapsinnhenting og praktiske tiltak, ikke prat, avslutter Museth

Arbeidsutvalget som har laga rapporten om storørreten har bestått av:

Leder: Jon Museth (NINA)

Sekretær: Børre K. Dervo (NINA)

Medlemmer:

Åge Brabrand (Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo)

Jan Heggenes (Høgskolen i Sørøst-Norge)
Sten Karlsson (NINA)
Morten Kraabøl (Multiconsult)

Mandatet:

Utarbeide forslag til definisjon av storørret til bruk i forvaltningen, der definisjonen skal være lett anvendbar, kunne brukes av forvaltningen og inkludere hensynet til både biologisk verdi og bruksverdi.
Utarbeide bestandsvise oversikter over kunnskapsstatus, tilstand og trusselfaktorer (jfr. utredningen til Dervo mfl. 1996 og senere oppdateringer).

Identifisere kunnskaps- og overvåkingsbehov.

Kontakt Jon Museth

Skriv ut

Naturgoder – naturens egne tjenester

Naturgoder, som også kalles økosystemtjenester, er et samlebegrep på alle varer og tjenester fra økosystemer som vi mennesker daglig drar nytte av. Vi grupperer naturgodene i regulerende tjenester (f.eks. temperaturregulering og flomdemping), kunnskaps- og opplevelsestjenester (også kalt «kulturelle», f.eks. estetikk og muligheter for friluftsliv), forsynende tjenester (f.eks. mat og tømmer) og støttende tjenester (f.eks. levested for arter).
Selv om den teknologiske utviklingen har resultert i urbane samfunn som tilsynelatende er løsrevet fra naturen og økosystemene i og omkring byene, har vi i byene stort behov for – og nytte av – økosystemtjenester. Mange av behovene dekkes gjennom «import» av naturgoder fra landskapet rundt byene og handel av varer fra andre land. Samtidig kan vi også få mye naturgoder inn i byene – urbane økosystemtjenester. Ved å bevare og restaurere naturgoder i urbane områder kan vi redusere byenes økologiske fotavtrykk, samtidig som vi bedrer innbyggernes helse og livskvalitet. Det gir oss mer robuste byer, som for eksempel er bedre rustet til å tåle mer ekstremvær.

Basert på Gómez-Baggethun et al. (2013)

Naturgoder og byplanlegging

Naturgoder kan være et nyttig begrep i byplanlegging av mange ulike grunner

Å sette navn på bynaturgoder kan øke innbyggernes bevissthet om naturens betydning for deres hverdag. Se for eksempel logoer over økosystemtjenester som Bymiljøetaten har laget for å øke bevissthet om verdien av bynatur i Oslo. NINA deltar i internasjonalt arbeid med å utvikle begreper og metoder for å synliggjøre verdimangfold fra norsk natur, også i byer. Se eksempel fra Verdiutredningen.
Å kartlegge og kvantifisere bynaturgoder kan hjelpe å planlegge for urban natur der den trengs mest. Fysisk kvantifisering av naturgoder oppfordrer byplanleggere til å sidestille grønn og grå infrastruktur når de skal disponere arealer i reguleringsplaner. Grå infrastruktur er bygget ofte for å oppfylle én bestemt funksjon, for eksempel en grøft for å ta unna vann fra tette flater. Men det samme kan en bekk eller permeable flater med vegetasjon, samtidig som de har mange andre funksjoner (f.eks. bidra til trivsel og å være leveområde for arter). NINA har laget kart over naturgoder i Oslo og samlet dem i et Bynaturatlas (lenke til atlaset). Les artikkel om Bynaturatlas. Kart over økosystemtjenester har NINA for eksempel brukt til å lage verktøy for lokalisering av grønne tak som innspill til Handlingsplan for Grønne Tak, og nyplanting av bytrær som støtte til OsloTrær. Les artikkel om verktøy for lokalisering av grønne tak. Kartlegging og fysisk modellering er også grunnlaget for bynaturregnskap (mer om det nedenfor).
Å sette verdi (økonomisk, sosial, helse) på bynaturgoder kan bidra til å bringe dem på banen politisk. Verdisetting av bynaturgoder kan bidra til konsekvensvurdering av arealplaner ved å konkretisere kostnadene av nedbygging av grøntarealer i og rundt byggesonen, eventuelt veid opp mot de økonomiske fordelene med fortetting eller utvidelse av byggesonen. Verdsetting kan hjelpe med å uforme økonomiske virkemidler, for eksempel for en overvannsavgift for å finansiere bynatur som en del av klimatilpasning (lenke til verktøyet). Les mer om beregningsmodellen for overvannsgebyr. Verdsetting kan bidra til mer komplett beregning av erstatningsverdier for skade på bynatur, der man tar høyde for regulerende økosystemtjenester, for eksempel fra bytrær.

Bynaturen inn i regnskapet

Selv om også naturen innenfor byens grenser er viktig for en velfungerende by, tas den som regel ikke med i kommunale etaters regnskap som legges til grunn for tiltak. Noen kommuner lager nå grøntregnskap med beregninger av endring i faktisk grønt, både i offentlige parker og på private nærings- og boligtomter. NINA bygger videre på fysiske grøntregnskap ved å regne på hva endringene betyr for levering av økosystemtjenester til byens innbyggere, og hvordan den økonomiske verdien av dette endres over tid. Grøntregnskap har også som mål å synliggjøre merkostnader kommunale tjenester har over tid med tap av bynatur, evt. gevinstene ved grønn samfunnsberedskap – investering i naturbaserte løsninger for klimatilpasning og håndtering av fremtidig naturrisiko. NINA har bl.a. bistått FN og SSB med veiledning for urbant økosystemregnskap.